Traumebevisst omsorg

20150302_112529

Med tanke på opprettelsen av medikamentfrie behandlingstilbud har jeg skrevet denne saken:

Det jeg deler her er dels ut i fra egne erfaringer og dels ut i fra teoretisk kunnskap om fag og forskning om komplekse traumer (også betegnet som f eks barndomstraumer og gjentatte traumer i nære relasjoner). Jeg vedlegger en oversikt over diverse innen fag- og forskning over sammenhenger mellom komplekse traumer og senere psykisk lidelse, hvor sammenhenger mellom komplekse traumer og psykoselidelser også inngår.

Ikke ALLE som har en psykose- eller bipolar lidelse har komplekse traumer i sin historie, men forskning viser at det ikke er uvanlig å ha det. Derfor mener jeg at ved åpning av en helt ny medikamentfri enhet, så må dette tas hensyn til i form av opplæring av personalet, slik at pasientene blir møtt med en såkalt traumebevisst omsorg. Det kan ikke skade noen uansett om de har en traumebakgrunn eller ikke.

Mennesker som har komplekse traumer i sin historie, er ikke nødvendigvis klar over at de er traumatiserte fordi traumets natur nettopp er at traumene ikke er bevisste, slik ”vanlige minner” er.  I tillegg kan de traumeerfaringene det er snakk om, som kan klassifiseres som traumatiserende, av ulike årsaker ha blitt kraftig nedtonet.

Det kan være snakk om at traumene opptrer igjen og igjen i form av fragmenterte minner og såkalte ”flash-backs”, som gir en følelse av at noe som tidligere har skjedd, skjer ”her og nå” ved at det gjenoppleves.  Noen kan f eks oppleve gjentatte mareritt som har tema fra traumatiserende opplevelser.

Det er viktig med en balanse mellom det som kan oppleves som ”å grave i fortiden” og ”å være til stede her og nå”. Det å grave i fortiden kan være smertefullt, men også nødvendig, fordi det å se på traumeerfaringer kan gi en bedre forståelse av hvordan et reaksjonsmønster har blitt til. Det er mange ulike måter å hjelpe på, som kan gi bedre livsmestring. Det er viktig at terapeutene er tålmodige m h t at traumatiske erfaringer i form av smertelige minner kan komme opp igjen og igjen, og finne en måte å håndtere det på. Det er etter min oppfatning mindre hjelp i å legge lokk på erfaringene enn å tillate at de kommer om igjen og om igjen. For meg var det blant annet viktig å få bekreftet at det som hadde skjedd når jeg var barn ikke var ”min skyld”, og at det var naturlig at vonde minner kan overskygge gode minner.

Personalet bør også være forberedt på at eventuelle egne traumeerfaringer kan komme opp i møte med andres traumeerfaringer. Det sies at man kan ikke hjelpe andre lenger enn man selv har kommet.

Høy forekomst av traumeerfaringer hos pasienter i psykisk helsevern bør gjenspeiles i faglig kompetanse hos de ansatte der det blir muligheter for kartlegging og utredning av traumerelaterte lidelser, samt behandling hos pasienter som har opplevd traumer.

Det kan være vanskelig ”å kartlegge” en traumehistorikk, og det finnes flere ulike kartleggingsmuligheter.  

 Triggere

Det er krevende å forholde seg til ”triggere” eller ulike former for gjenopplevelse av minner om erfaringer for den traumatiserte. Før jeg fikk tilstrekkelig teoretisk kunnskap om traumer, kalte dette å handle på ”ryggmargsrefleksene”. Jeg tvilte på at jeg handlet ut i fra ”dagens situasjon”, men greide ikke å la være å flykte fordi det oppsto en frykt og en uro som jeg etter hvert forsto ikke tilhørte nåtiden.

Fragmenterte minner kan dukke opp via det som kalles for ”triggere”. Det kan f eks være minner som ligger i sanseapparatet, og som trigges av lukt, smak, lyd etc. Andre ganger kan det være at minnene sitter i kroppen, og at det f eks ved berøring kan oppstå situasjoner som ikke er helt enkelt å tolke eller forstå. Disse fragmenterte minnene kan skape stor usikkerhet og en udefinerbar frykt som er vanskelig å håndtere først og fremst for den som er traumatisert, men også for de en har i nære relasjoner samt eventuelle profesjonelle hjelpere uten traumekunnskap.

Eksempelvis er det noen mennesker som rygger tilbake hvis noen prøver å gi dem en klem, eller de tar tilsynelatende i mot klemmen, men med stor selvbeherskelse for ikke å vise at det er noe de har problemer med å motta. Noen kan kjenne vemmelse ved en spesiell parfymelukt, men kan hende greier de ikke å koble lukten til en spesiell hendelse fordi selve hendelsen inngår i et ubevisst traume.

En spesiell lukt av mat som forbindes med jula kan være en nytelse for noen, mens for andre som har traumatiske erfaringer fra jula, kan den samme lukta utløse en uro som det kan være vanskelig å forstå og langt mindre sette ord på.

Uro kan være forårsaket av en eller flere triggere, og uroen kan til en viss grad håndteres ved å være aktiv. Å sitte rolig å slappe av kan bli svært anstrengende og kan hende helt umulig. Det motsatte kan også skje: At den traumatiserte oppleves av andre som likegyldig og svært stille. I det hele tatt finnes det ikke en enkelt strategi. Det kan også svinge for noen. I perioder er det høyt aktivitetsnivå mens man i andre perioder oppleves som likegyldig og stille, såkalt over- eller underaktivering. På fagspråket kalles det som ligger utenfor toleransevinduet for hyperaktivering og hypoaktivering.

Skam

At følelsen av skam kan være en ingrediens i følelseslivet m h t traumatiske erfaringer, gjør det ikke enklere. Det som er skambelagt er det naturlig å skjule så lenge som mulig, og derfor kan det også være vanskelig å få tak i. Traumatiske erfaringer kan derfor ofte bli en del av en fortiet fortid, selv etter at hendelsene, som førte til traumatiseringen, har blitt helt eller delvis bevisste.

Hvis de traumatiske erfaringene er noe som tilhører familiehemmeligheter, så er det ikke vanskelig å tenke seg at fragmentene fra de traumatiske erfaringene, som av og til kan dukke opp, er noe vi helst vil skal ligge skjult. Det kan være at et eller flere familiemedlemmer blir betydelige bærere av familieskammen, mens andre i familien ikke nødvendigvis har blitt berørt på samme måte.

Noen påtar seg all skyld og dermed også skam for det de har opplevd, selv om de som barn ble utsatt for overgrep av voksne. Det kan bli en stor konflikt mellom fornuft og følelser fordi den/de voksne som har utført overgrepene selv ikke påtar seg skyld, men overfører skyld på den/den han/hun forgriper seg på. Det trenger ikke nødvendigvis å være seksuelle overgrep, men ulike former for demonstrasjon av makt som tas ut på barn.

 Retraumatisering

Noen av de som har komplekse traumer i sin bagasje kommer i kontakt med Psykisk helsevern. Noen opplever å bli feildiagnostisert og feilmedisinert, ja, til og med tvangsmedisinert. Det kan dessverre gå lang tid før hjelperne vurderer om det er bakenforliggende traumer som forårsaker livsproblemer og/eller sykdom. Som oftest er det de ytre symptomene som raskt blir klassifisert og en diagnose blir satt. En del har fått tildelt flere diagnoser, mens hovedproblemet de trenger hjelp til i bunn og grunn er å få bearbeidet og greie å håndtere de traumene de har.  For meg er det mange ord som brukes i psykiske helsetjenester som trigger meg. Eksempelvis er ”Psykisk helsevern” en trigger, fordi jeg har vært utsatt for tvang av dette ”vernet”. Hvem som ble vernet er jeg fortsatt usikker på. Måtte samfunnet vernes fra meg? Eller måtte jeg vernes? Ettervern og forvern er også to begreper jeg synes fortjener å bli skrotet.

Som mange andre som ender opp i dette ”vernet” ble heller ikke jeg hjulpet m h t de traumene jeg er bærer av. Tvert i mot ble jeg derimot ytterligere traumatisert/retraumatisert. En retraumatisering som kan begrunnes på en enkel måte. I min bagasje har jeg blant annet erfaringer fra barndommen der jeg var prisgitt voksne personer som ikke maktet å se andre enn sine egne behov, og det ga seg utslag på forskjellige måter. Å være prisgitt et menneske som utøvet makt for å overleve selv minner meg om mye av psykiatrien, som noen steder ser ut for å utøve makt for at systemet skal overleve.

Alt kan analyseres og forklares, men det blir ikke bedre av den grunn. I familiesammenheng kan traumer overføres fra generasjon til generasjon. Det finnes flergenerasjonelle mekanismer det kan være vanskelig å få øye på, og det finnes familiehemmeligheter som går i grava med de som er bærere av disse hemmelighetene.

Å møte et psykisk helsevern som håndterte min uro og oppvåkning med blant annet tvangsmedisinering gjorde ikke livet mitt enklere. Jeg ble ikke mindre urolig. Det ble ikke lettere å slappe av. Jeg fikk ikke flere ord for det jeg strevde med. Derimot ble skammen større enn den allerede var. Det var utenfor psykisk helsevern at jeg fikk hjelp. Uten den hjelpen ville heller ikke mine skjulte ressurser, som førte til at jeg greide å ta tak i livet mitt etter at jeg på 90-tallet ble utsatt for tvangen i psykisk helsevern. En av drivkreftene mine var at jeg fra første innleggelse tenkte at dette systemet kjenner ikke folk flest til. Jeg undret meg da og jeg undrer meg fortsatt stort over hvordan kan det være mulig at så mange mennesker blir gjort til zombier?

Toleransevinduet

Begrepet toleransevinduet er en lett forståelig modell, og jeg anbefaler Dag Ø. Nordangers forklaring som forhåpentligvis kan skape ytterligere nysgjerrighet m h t å lære mer om det.

Medikamentfritt behandlingstilbud

Tvang og tvangsmedisinering har i mange år vært et stort samfunnsproblem, som det nå endelig skal gjøres noe med. Foreløpig i liten målestokk, men det er en begynnelse. Jeg kjenner flere som har hatt lignende tanker som meg etter å ha opplevd tvangsmedisinering. Etter at jeg utga boka ”Kjærligheten spør ikke, den bare er” (2008) var det flere som tok direkte kontakt med meg. Det var viktig å møte noen som har lignende erfaringer, og som har et felles mål. Selv om vi kan ha ulike måter å uttrykke oss på og ulike meninger om årsaker og sammenhenger, så er vi ganske mange som har skremmende erfaringer fra å bli tatt hånd om av psykisk helsevern, og vi er enige om at det systemet må det en dag bli slutt på.

Det har vært et krav fra mange om å opprette medikamentfrie enheter og etter at fem organisasjoner greide å gå sammen om Fellesaksjonen, så har det løsnet såpass at det i år ble krav fra helse- og omsorgsministeren om å opprette medikamentfrie enheter.

Flere ganger underveis de årene jeg har engasjert meg i dette feltet, har jeg tenkt at nå er det nok. Nå vil jeg bruke de kreftene jeg har på noe som gir meg glede og energi. Nå vil jeg leve et helt vanlig liv. Det varer ikke lenge før det dukker opp personer eller saker jeg ikke kan la være å engasjere meg i. Dessuten har jeg blitt kjent med mange flotte personer i disse årene. Det gir meg energi. Akkurat nå er det faktisk de medikamentfrie enhetene som gjelder. Jeg håper nå å bidra til at de medikamentfrie enhetene, som opprettes i alle helseforetak, tar høyde for at pasienter som søker dit kan ha komplekse traumer i sin bagasje, og at enhetene skaffer seg den nødvendige kompetansen. En gyllen mulighet er en viktig konferanse i 2017. Les mer om den via http://traumaconference.no/no/

 

Min visjon er:

Det jobbes ut i fra det som kalles traumebevisst omsorg.

Det blir muligheter for kartlegging av traumer, i den grad pasientene selv ønsker det.

Enhetene skaffer seg kompetanse på å forholde seg til og kan gi hjelp som innebærer ulike former for traumeterapi.

To bøker jeg vil anbefale:

Kjærligheten spør ikke, den bare er (2008) Siv H. Rydheim

Drøm i våken tilstand (2013) Ei bok med bidrag fra sju personer med levde erfaringer med psykose og/eller bipolaritet. Abstrakt forlag.

 

Se nevnte vedlegg om fag og forskning som gjelder traumeproblematikk.

 

Siv Helen Rydheim, 20. oktober 2016

 

VEDLEGG

Utdrag og henvisninger til artikler, bøker og videoer om traumeproblematikk som er fag- og forskningsbaserte, både på norsk og engelsk. I Norge har vi etter min oppfatning ikke kommet særlig langt m h t at de som har egenerfaring med traumeproblematikk i liten grad har organisert seg.  I tillegg har ikke mange enkeltpersoner i Norge stått fram som talspersoner m h t å se sammenhengene mellom traumeproblematikk og rus- og psykiske helseproblemer inkludert psykoseproblematikk og bipolaritet. Det heldigvis en del som har forsket på disse sammenhengene, men jeg er usikker på hvor godt kjent og evt. om det tas tilstrekkelig hensyn til den forskningen.

 

Den organisasjonen som har arbeidet mest med det i Norge er naturlig nok: Landsforeningen mot seksuelle overgrep, som er en interesseorganisasjon for alle mennesker utsatt for seksuelle overgrep, for pårørende, deres nærmeste, organisasjoner og andre interesserte. Organisasjonen skal ha et særlig fokus på arbeid mot seksuelle overgrep i nære relasjoner.

 Kompleks traumatisering kan også oppstå som følge av andre former for overgrep eller omsorgssvikt enn seksuelle overgrep. Omsorgssvikt kan ha like alvorlige konsekvenser for barn som fysiske eller følelsesmessige overgrep. (Se sak side 7 (vedlegg) fra Psyknyheter/Helsebiblioteket).

 Internasjonalt er det flere med bakgrunn i egenerfaring med komplekse traumer som når fram med sitt budskap. Det er viktig at symptomer ikke blir omgjort til diverse diagnoser, og at mennesket som har symptomene blir møtt på en traumebevisst måte.  Dette blant annet for at eventuelle barndomstraumer/tidlige traumer/relasjonstraumer/komplekse traumer kan komme fram, slik at de som har denne problematikken får riktig hjelp ut i fra det.

 I forbindelse med at traumeavdelingen i Nordland ble lagt ned, kom mange med egenerfaring ut i media, og ære være dem for det. Den organisasjonen som tok dette på alvor var Mental Helse ved Mental Helse i Nordland. Uansett hvilke argumenter som ble brukt, virket det som at ledelsen i helseforetaket var lukket for virkelig å lytte. Helse Nord kjørte en lang prosess, men det kan virke som at utfallet var bestemt på forhånd. Uansett hva de som hadde vært pasienter på traumeavdelingen, fagpersoner, politikere m.fl. sa og skrev, så var det nytteløst.

Selv skrev jeg blant et blogginnlegg som ble publisert på Mental Helse sin blogg: http://www.mentalhelse.no/psykobloggen/med-pasienten-i-sentrum

 Så til sakene jeg deler her. Aller først ønsker jeg at dere ser på videoen som er delt på siden Beyondmeds.com.

Important souls (let us recognize trauma in the lives of those who are called mentally ill)

MAY 12, 2013 BY MONICA CASSANI

A video that advocates for Trauma Informed Care:

Susan Salasin is a pioneer in the area of women, violence prevention and trauma. Her commitment and determination during 40 years with SAMHSA (Substance Abuse Mental Health Services Administration) and her continuing work are keeping trauma on the public mental health agenda. She created this video in collaboration with Andy Blanch and Joan Gillece of NCTIC (National Center for Trauma Informed Care), and with Leah Harris of NEC (National Empowerment Center).

 

Lenke til saken og videoen: https://beyondmeds.com/2013/05/12/important-souls-let-us-recognize-trauma-in-the-lives-of-those-who-are-called-mentally-ill/

 

Jeg fant videoen via denne nettsiden http://medisinfri.no/aktuelle-videoer-og-foredrag og vil anbefale at ledelse og ansatte ved den medikamentfrie enheten følger med på nettsiden.

 

Øvrige saker jeg deler her har jeg i de fleste valgt å lime inn utdrag fra sakene.

 

RVTS Sør – synes jeg er det beste nettstedet m h t traumer. På nettsiden står det at de er: Et ledende fagmiljø innen psykiske traumer.

RVTS Sør er et av fem Regionale ressurssentre om vold traumatisk stress og selvmordsforebygging. De andre er RVTS Øst, RVTS Midt, RVTS Vest og RVTS Nord. De arbeider primært mot gruppa barn- og unge. Det er veldig bra! Samtidig vil jeg si at det meste av fagstoffet er overførbart til voksne mennesker. Det ligger mye godt materiale hos RVTS Sør og andre RVTS’er.

 

RVTS Sør – Ang. triggere og traumeminner

http://www.fa-sett.no/filer/triggere_og_traumeminner.pdf

 

Hvordan traumer former barnehjernen. Video

RVTS Vest Dag Nordanger (2015)

https://www.youtube.com/watch?v=nMOGqAlQ9bI

 

Toleransevinduet – Traumefeltets nyttigste verktøy? Video

RVTS Vest Dag Nordanger (2014)

Se Dag Nordangers korte og enkle forklaring av toleransevinduet (4 min)

https://www.youtube.com/watch?v=ugC4EdmsKWc

Psykologiske traumer og hjernens utvikling. Video

RVTS Sør Mogens Albæk  (2014)

https://www.youtube.com/watch?v=yJc9IOGOfgY

 

Psykologiske traumer. Video

RVTS Sør Mogens Albæk (2014)

https://www.youtube.com/watch?v=uHLMVdo7EQs

Generelt viser en del forskning at en rekke rus- og/eller psykiske helseproblemer kan ha sitt utspring i komplekse traumer (ofte går disse, naturlig nok, igjen i generasjoner). Ved å søke på ”flergenerasjonelle traumer”, ”transgenerational trauma”, ”multigenerational trauma”, ”arver traumer” etc. kommer det opp interessante saker. Noen av de sakene deler jeg helt til slutt i dette vedlegget, men de er ikke mindre viktige av den grunn.

 

 

Psyknyheter/Helsebiblioteket

Omsorgssvikt kan ha like alvorlige konsekvenser for barn som fysiske eller følelsesmessige overgrep, viser en ny, systematisk oversikt og metaanalyse.

En rekke psykiske lidelser, rusmisbruk, selvmordsforsøk, seksuelt overførbare sykdommer og risikofylt seksuell atferd – listen over mulige senvirkninger av overgrep utført mot barn er lang.

https://psyknyheter.wordpress.com/2013/04/29/omsorgssvikt-like-skadelig-som-overgrep-plos-medicine/

 

 

Anstorp, Trine

Den profesjonelle hjelperen må kunne hjelpe med, ikke først og fremst å snakke om følelser, men ha metoder for å lære å kjenne følelsene her og nå, og samtidig kunne tenke/vite at dette handler om noe som skjedde før. Nødvendig å trene på det, – steg for steg, for derved å få inn ny læring.” (Fra foredrag, Traumeforståelse og behandling av traumatiserte i privatpraksis! Hvordan kan ny kunnskap bidra til mer symptomlette og bedre heling? FPPseminar,Halden, 28. oktober 2011 Trine Anstorp, psykologspesialist og fagteamleder RVTS Øst (trine.anstorp@ous-hf.no)

 

 

Axelsen, Eva D. med flere

Eva Dalsgaard Axelsen & Sissel Bakke skriver om traumer og traumenes betydning i boka «Den nye tilbakereisen» utgitt på Pax Forlag i 2012. F eks står det i boka at relasjonstraumer handler om traumer som skjer i relasjoner preget av ulik makt. Makt/avmakt. (s. 368) Flergenerasjonsperspektivet står det også om i boka. «Det har etter hvert vokst fram en kunnskap om at psykiske problemer i mye større grad enn man har trodd tidligere handler om senvirkninger etter traumer. Traumeteorier og terapimetoder for å bearbeide traumer er derfor helt sentralt (Anstorp et al., Axelsen, 2007; 2009).» (s. 367)

http://www.pax.no/den-nye-tilbakereisen.5602216-334261.html

 

Bentall, Richard

Mental illness is a result of misery, yet still we stigmatise it

Patients are being shunned in the mistaken belief they have biological defects. In fact the evidence shows that most have endured traumas

 

It matters how we talk and think about mental health. Get it wrong, and people can end up being misled, or even worse, hurt. Last week the BBC ran a well-intentioned season about mental health that, unfortunately, gave a completely lopsided view of psychiatry.

The headline programme was Stephen Fry’s The Not So Secret Life of the Manic Depressive: 10 Years on. Like many mental health professionals, I have enormous respect for Fry’s openness about his mental health. I also feel a personal sympathy towards him: we were both boarders at Uppingham school, Rutland, in the early 70s (though he has no reason to remember me). Our unhappy experiences there have no doubt helped to shape our pathways since, which have converged many years later on a shared interest in mental health – in my case as a clinical psychologist and researcher.

(…)

In an analysis of all the research on childhood trauma and psychosis, my colleagues and I found that exposure to any of these childhood adversities increased the risk of psychosis approximately three-fold, and those who had multiple traumatic experiences were at much higher risk. In fact, the evidence of a link between childhood misfortune and future psychiatric disorder is about as strong statistically as the link between smoking and lung cancer.

There is also now strong evidence that these kinds of experiences affect brain structure, explaining many of the abnormal neuro-imaging findings that have been reported for psychiatric patients. And of course there are myriad adult adversities that also contribute to mental ill health, including debt, unhappy marriages, excessively demanding work environments and the threat of unemployment. Arguably the biggest cause of human misery is miserable relationships with other people, conducted in miserable circumstances.

https://www.theguardian.com/commentisfree/2016/feb/26/mental-illness-misery-childhood-traumas

 

 

Dillon, Jacqui – en av de nettsidene jeg kan anbefale m h t egenerfaring på sammenheng mellom traumer og psykoseproblematikk.

 

Et utvalg av det som står om henne på nettsiden:

Jacqui Dillon was born and bred in East London where she still lives. She is a respected campaigner, writer, international speaker and trainer specialising in hearing voices, ‘psychosis’, dissociation, trauma, abuse, healing and recovery. Jacqui has worked within mental health services for more than 15 years, in a variety of settings, including community, acute, low, medium and high secure settings, prisons, colleges and universities.

(…)

Jacqui’s experiences of surviving childhood abuse and subsequent experiences of using psychiatric services inform her work and she is an outspoken advocate and campaigner for trauma informed approaches to madness and distress. She was nominated for Mind Champion of the Year Award 2009 for her outstanding contribution to increasing understanding of mental health.

Jacqui is proud to be a part of a collective voice demanding a radical shift in the way we make sense of and respond to experiences currently defined as psychiatric illnesses. Alongside her work which she is passionate about, Jacqui enjoys swimming, dancing, laughing and spending time with the people she loves, especially her children.

http://www.jacquidillon.org/

 

Dønnestad, Eva – RVTS Sør

Hjernen formes av bruken. Vi kan lindre smerte ved å arbeide med hjernens grunnstemning. Overøse mennesker med alt de ikke har fått av trygghet tidlig i livet. Til dette trenger vi fagpersoner som har et avklart forhold til seg selv, sine egne følelser  og som nettopp derfor klarer å bygge trygge relasjoner, sier Heine Steinkopf og Mogens Albæk.

De to psykologspesialistene ved RVTS Sør kom inspirert tilbake fra den internasjonale konferansen How People Change i Los Angeles. Bruce Perry, Bonnie Goldstein, Peter Levine, John Norcross, Daniel Siegel og Pat Ogden var noen av foreleserne. En helhetstilnærming til mennesket som kropp, sjel og legeme er fellesnevner i foredragene. Tema for samlingen var mellommenneskelig nevrobiologi og relasjonskunnskap.

 

http://sor.rvts.no/no/nyhetsarkiv/2014/Hjernen+formes+av+bruken.9UFRrK2X.ips

 

 

Dønnestad, Eva – RVTS Sør

Hjelper, kjenn deg selv

Noen ganger treffer den som trenger hjelp ømme og uforløste punkter i hjelperen. Etter ti års terapierfaring, opplevde psykiater Heidi Ranvik Jensen nettopp dette.

 

For Heidi Ranvik Jensen ble møtet med egen utilstrekkelighet i terapirommet også en mulighet til å bli en bedre hjelper. Hun gikk fra å mestre det meste, til å møte noe som ble altfor stort. En kompleksitet i den hun skulle hjelpe som hun ikke klarte å romme.

(…)

Innse egne begrensninger

– Hjelpere uten selvinnsikt kan bli farlige hjelpere både for seg selv og andre.

– På hvilke måte?

– Man kan ødelegge seg selv dersom man ikke tar på alvor hvorfor man berøres så sterkt i eget følelsesliv. Man kan også komme til å styre unna de temaene som pasienten forsøke å formidle, fordi de vekker ubehag eller aktiverer eget følelsesliv. Da får jo ikke pasienten den hjelp han trenger.

(…)

 

Hjelperens smerte

– Smerte og følelser hos pasienten kan slå inn og aktivere uintegrerte områder i terapeutens eget følelsesliv. Plutselig skjedde dette meg som hjelper, og jeg ble tvunget til å ta et skritt til side og gå langsommere en periode mens jeg arbeidet med meg selv.

(…)

– Jo mer vi blir kjent med oss selv og sterke og svake sider, jo bedre kan vi økonomisere med egne krefter og finne ut hvilken plass vi kan fylle godt. Å kjenne egne begrensninger er også en styrke. Terapeuten må ikke glemme å sørge for det nødvendige påfyll for å takle å møte menneskers smerte, understreker Ranvik Jensen.

 

Egenivaretakelse viktigere enn metode

Hun etterlyser enda større bevissthet på at hjelpere har også med seg sin bagasje. En studie gjort av Helene Amundsen Nissen-Lie viser viktigheten av at terapeuter jobber med seg selv. Hvordan personlige egenskaper kan ha større betydning for behandlingen enn valg av metoder og skolering.

Dette kan gi et ubehag hos noen terapeuter, ettersom man investerer mye tid i akkurat valg av metoder, mer enn man kanskje fokuserer på at man som hjelper er et verktøy. Studien viser at metodevalg også er viktig, men at det blir mindre effektivt hvis ikke terapeutene også jobber med seg selv og sin kommunikasjonsstil.

 

Sårbarhet kan bli ressurs

– Om terapeuten ikke er bevisst, kan en ubevisst dras i retning av å skulle hjelpe andre der en selv trenger reparasjon. En blir på en måte mer sensitiv for den andres smerte.

– Hvordan håndtere dette?

– Vi må ha sensitivitet for andres smerte, sikre at vi har forstått den riktig. Samtidig kan vår sårbarhet begrense vår mulighet til å være til hjelp. Jeg har derfor stor sans for terapiformer som også gir hjelpere en mulighet til å arbeide med egen sårbarhet.

Terapeuten bruker seg selv som instrument. Hun tror det er viktig for hjelpere å være i en kontinuerlig prosess med å ”stemme sitt eget instrument” gjennom bevissthet og refleksjon, veiledning og mulighet for egenterapi.

– For å tørre å dele det vi ikke får til i terapirommet, vår opplevelse av nederlag som hjelpere, må det skapes en kultur for at dette er et nødvendig gode for å utvikle oss som hjelpere. Det må bli verdsatt at hjelpere er ærlige om sine egne begrensninger, sier Ranvik Jensen.

 

Hjelper – gå i deg selv

– En god hjelper er villig til å gå i seg selv. Ved å tørre å åpne dører til flere rom og integrere flere følelser, kan vi våge en større tilstedeværelse. Vi blir bedre i stand til å finne ut hvor den vi skal hjelpe er, hva den vi skal hjelpe trenger. Mennesker med tidlige skader i tilknytning trenger å møte levende ansikter med god inntoning, de er nettopp skadet av nøytralitet, eller mangel på inntoning og omsorg.

Etter 25 års erfaring med å hjelpe andre som lege og psykiater, så hun sterkere enn noen gang behovet for å motta mer hjelp og veiledning. I dette vekstarbeidet fant Heidi at også hjelpere kan ha glede av behandlingstilnærminger som tar uintegrerte følelser, behov og livsopplevelser på alvor.

 

Kropp og sjel

Flere av de samme verktøyene hun selv har brukt i forhold til dem hun skulle hjelpe, ble nå til hjelp for henne som psykiater og hjelper. Eksempel på integrerte terapiformer Ranvik Jensen har erfaring med, er skjematerapi og sensorimotorisk psykoterapi. Hun er svært opptatt av at både tanker, følelser og kropp henger sammen og kan gi viktig informasjon i terapiarbeidet.

– Om en kroppslig respons blir forløst, vil det også kunne fremme gjenopprettelse på tanke- og følelsesplan. Fordi komplekse traumer gir forstyrrelser, er det i terapiarbeidet behov for et sett med verktøy tilpasset de ulike nivåene, og viktigst av alt, reparerende erfaringer i relasjon.

 

 

Bedre hjelper

– Hvordan kan du bli en bedre hjelper gjennom de erfaringene du nå har?

– Jeg styrker evnen til å ta i mot og til å stå i mot.

– Hva mener du med det?

– Jeg kan ta i mot flere følelser uten å la mine egne uintegrerte følelser styre hva jeg vil se i den andre. Det er også viktig for en hjelper å ha kjerne og ryggrad nok til å beholde evnen til å vurdere og ikke drukne i pasientens følelsesuttrykk.

Psykiateren tror det kan være nødvendig å klargjøre forventninger, hva en kan og ikke kan bidra med, og hva den som søker hjelp må bidra med. Sette rimelige grenser, og også kunne konfrontere på en empatisk måte der det er nødvendig. En kombinasjon av god omsorg i gode rammer i en trygg relasjon blir avgjørende for om behandling kan lykkes.

– Pasienter er ikke annerledes enn oss hjelpere. Vi registrerer på et ubevisst plan i hvilken relasjon det er trygt å åpne seg. Kanskje vi ubevisst søker noen som på det menneskelige plan har det vi selv mangler emosjonelt og ressursmessig?

Nyere hjerneforskning har lært oss mye om hjernens plastisitet – om mulighet for reparerende erfaringer.

– Når et sår åpnes, kan det også bli en mulighet for å bringe inn noe nytt som kan være begynnelsen på noe varig reparerende. Dette gjelder både oss som hjelpere og den vi skal hjelpe, sier Heidi Ranvik Jensen.

http://sor.rvts.no/no/nyhetsarkiv/2012/Hjelper-+kjenn+deg+selv.9UFRnUWi.ips

 

 

Kirkengen, A.L. med flere

I boka «Hvordan krenkede barn blir syke voksne» av Anne Luise Kirkengen og Ane B. Næss, kommer også sammenhengene mellom opplevd krenkelse som barn og sykdom av forskjellig slag i voksen alder. Den inneholder autentiske pasienthistorier som viser hvordan krenkelser i ung alder kommer til uttrykk i tilsynelatende uforståelige lidelser i voksen alder. Og dette dreier seg slett ikke «bare» om rus- og/eller psykisk helseproblematikk. Krenkelsene kan like gjerne sette seg i kroppen uten at de får et «psykisk symptom».

https://www.universitetsforlaget.no/nettbutikk/hvordan-krenkede-barn-blir-syke-voksne-uf.html

 

 

 

 

 

Kirkengen, A.L. med flere  Tidsskriftet, Den norske legeforening 

Nr. 14, 06. august 2013

Medisinsk redaktør Sigurd Høye.

 

Anna Luise Kirkengen, Eline Thornquist 

Diagnoser har utilsiktede virkninger. I to norske overgrepssaker ser det ut til at ofrenes diagnoser har fungert som blikkavledere – overgrep og mishandling kan ha blitt oversett fordi man antok at det var sykdom barna led av.

(…)

Faglig forsømmelse

I den internasjonale forskningslitteraturen er det for lengst påpekt at det er en faglig forsømmelse når helsepersonell enten ikke tenker på eller ikke aktivt etterspør krenkelseserfaring, eller når de ignorerer tegn på problemer og avmakt som pasienten formidler mer eller mindre tydelig verbalt og/eller kroppslig (10 – 12). Begge deler skjer, og de bidrar med lik andel til at slike erfaringer ikke inngår i den medisinskfaglige vurdering av en aktuell sykdom.

Studiene viser ikke bare at krenkelser og sykdom åpenbart henger sammen, selv om det medisinsk sett ennå er uklart hvordan (1314). De dokumenterer også hvor liten vekt helseprofesjonene tillegger traumatisk erfaring som element i menneskers helse og at leger stort sett ikke innhenter informasjon som handler om traumer, bortsett fra ulykkesskader (15).

Denne patologifremmende dynamikken er blitt omtalt og karakterisert som «the interaction between the cycle of domestic violence and the cycle of professional neglect» (15). Helsearbeidernes manglende interesse for og kunnskap om krenkelser som foregår i private rom og bak lukkede dører, bidrar til at slike krenkelser kan fortsette. Dermed føres de videre fra generasjon til generasjon og kan resultere i ulike typer sykelighet.

Den dokumenterte sykelighet som følger av krenkelser omfatter kreft, hjerte- og karsykdommer, hjerneslag, diabetes type 2, infeksjoner og kroniske systemiske inflammasjoner samt en rekke mentale lidelser, slik WHO-rapporten Violence and health tydeliggjør (16). Det betyr at faglig ignorering bidrar til den omtalte sirkelen på flere nivåer, det vil si i forskning, undervisning og praksis. Slik ignorering er ikke forenlig med helseprofesjonenes oppdrag og faglige selvforståelse.

(…)

http://tidsskriftet.no/2013/08/kronikk/nar-diagnoser-gjor-blind

 

 

 

Klæth, Julie R. med flere

Tidsskrift for Norsk psykologforening, Vol 46, nummer 11, 2009, side 1049-1055

Sammenhengen mellom barndomstraumer og senere utvikling av psykotiske lidelser

Tiller distriktspsykiatriske senter

Roger Hagen

Psykologisk institutt, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet

 

Psykotiske symptomer har vist seg å være høyt korrelert med barndomstraumer og andre dissosiative symptomer både i kliniske utvalg (Ross et al., 1990) og i normalpopulasjonen (Ross & Joshi, 1992b). Det er også i mange tilfeller meget vanskelig å skille klinisk dissosiative symptomer og psykotiske symptomer. Dette gjør at man kan anta en mulig felles etiologi for begge typer tilstander (Patterson, Skeate & Birchwood, 2006). Dissosiasjon er i denne sammenhengen et svært interessant fenomen siden relasjonen mellom traumer og dissosiasjon er relativt etablert (Holowka, King, Saheb, Pukall & Brunet, 2003). Mulder, Beautrias, Joyce & Fergusson (1998) fant at ca. 6 % av normalpopulasjonen har høye nivåer av dissosiativ symptomatologi. Dissosiasjon er ofte sett i schizofreni, hvor oppimot 50 % av de som lider av schizofreni eller schizoaffektiv lidelse, har komorbide dissosiative symptomer (Haugen & Castillo, 1999).

(…)

Mulige sammenhenger mellom barndomstraumer og psykoser

En eventuell relasjon mellom barndomstraumer og psykotiske lidelser vil ha både teoretiske og kliniske implikasjoner. Dokumentasjon av en slik relasjon vil kunne utvide vår forståelse av psykoser og bidra til nye behandlingsmetoder for pasienter med lidelser innenfor psykosespekteret som er utsatt for overgrep.

(…)

Likhet mellom traumets natur og innhold av de psykotiske symptomene kan indikere en forbindelse mellom CSA/CPA og psykotiske lidelser senere i livet. En slik overensstemmelse må imidlertid ikke tolkes som bevis for at det er en kausal sammenheng. En alternativ forklaring kan være at en persons psykotiske symptomer alltid vil være knyttet til personens utviklingshistorie. Barndomstraumer kan da forklare innholdet i symptomene, men mangler etiologisk kraft (Morrison et al., 2003).

(…)

 

Kliniske implikasjoner

En av de viktigste kliniske implikasjonene for en sammenheng mellom traumer og psykoser er at psykologer og andre som jobber med pasienter med psykoselidelser, må bli flinkere til å spørre etter opplevde traumer.

(…)

Eventuelle tiltak rettet mot pasienter med schizofreni og andre psykotiske lidelser som tidligere har vært utsatt for seksuelle overgrep og/eller fysisk mishandling i barndommen, bør også ta traumet i betraktning og sørge for at den behandlingen som ytes, minimaliserer effektene av traumet (Morrison et al., 2003; Morrison et al., 2005; Read et al., 2003). Psykologisk behandling av psykotiske symptomer bør i tilfeller der pasienten har vært utsatt for CSA/CPA, også inkludere traumebehandling. Det er viktig at pasienten mottar psykoedukasjon, noe som kan bidra til en ytterligere normalisering samt svekket ubehag av symptomene (Morrison et al., 2003). En relasjon mellom traumer og psykoser indikerer også at psykoser kan unngås, noe som har viktige implikasjoner for forebygging (Morrison et al., 2005).

Konklusjon

På tross av metodologiske begrensinger tyder foreliggende studier på at det kan være en sammenheng mellom barndomstraumer og positive psykotiske symptomer (Bendall, Jackson, Hulbert & McGorry, 2008; Krabbendam, 2008). En potensiell sammenheng mellom misbruk i barndommen og utvikling av psykoser indikerer at psykososiale forhold tidlig i livet er assosiert med psykotiske lidelser. Det tyder på at miljømessige faktorer har en etiologisk påvirking i utvikling av schizofreni og andre psykotiske lidelser. Det har implikasjoner for de enkelte pasienter en slik relasjon angår, og det innebærer at pasienter bør ses i betraktning av sin demografiske, sosiale og psykologiske historie (Briere et al., 1997; Harrison, Gunnell, Glazebrook, Page & Kwiecinski, 2001). Hvis det er statistisk risiko for at barndomstraumer forhøyer risikoen for utvikling av psykotiske lidelser senere i livet (Patterson, Skeate & Birchwood, 2006), vil forebygging og tidlig intervensjon være svært viktig for å minske risikoen for psykotiske episoder. Selv om de studiene vi har tatt for oss, tyder på at det eksisterer en sammenheng mellom traumer i barndommen og psykotiske lidelser, vet vi fortsatt lite om hvordan dette forholdet fortoner seg (Jackson & Birchwood, 2006).

http://www.psykologtidsskriftet.no/index.php?seks_id=95767&a=2

 

Kolk, Bessel van der    (Bessel van der Kolk er også en av de jeg mener har veldig mye å bidra med for bedre å forstå hvordan man kan møte mennesker som har komplekse traumer i sin historie. Det er en rekke vidoer som ligger på youtube som er vel verdt å se på. Boka The Body Keeps the Score er også mye omtalt.)

– The Body Keeps the Score

One of the traps of trauma is its effect on our sense of time. It has us constantly reliving a past experience as if it were in the present. Treating trauma with traditional trauma therapy doesn’t always help a patient heal PTSD. The reason is that the story about their past trauma isn’t always the source of pain. The present symptoms cause distress, and learning to change how our being manages these symptoms can finally bring relief. Listen as Dr. Bessel van der Kolk, one of the world’s leading experts, shares ways that we can help patients escape the trap of trauma.

http://www.isps.org/index.php/conferences-and-events/past-isps-international-congresses/item/505-trauma–the-brain-bessel-van-der-kolk

 

 

Kvaal, Bjørn – La psykosepasienten snakke om bildene han ser

(10.05.2011)

Da Arnhild Lauveng var schizofren, opplevde hun at ulver var etter henne. Bak opplevelsene lå mobbing gjennom hele oppveksten. I dag er hun selv helsepersonell. anbefaler kolleger å la pasientene snakke om bildene de ser.

 

Skal du støtte og underbygge bildene psykose-pasienten ser, eller motsi ham eller henne?

– Jeg er ikke så redd for å risikere at det fyres opp opp under psykosen, det er ikke det farligste, selv om pasienten er syk. De blir ikke sykere av å snakke om det de er opptatt av. Men ikke si at det de sier er riktig, mener Arnhild Lauveng.

 

Ti år i behandling

Hun er utdannet psykolog, og er for tiden doktorgradsstipendiat ved Ahus. Hun har også vært innlagt i ti år som schizofren på psykiatriske avdelinger.
I boken ”I morgen var jeg alltid en løve”, som er utgitt i ti land, forteller hun om sine erfaringer som pasient.

Hvis pasienten for eksempel føler seg overvåket av naboen, så anbefaler Lauveng å snakke om disse følelsene. Si at det høres rart ut og at du ikke vet om det stemmer, men inviter pasienten til å fortelle om hvordan det føles.

– Da unngår dere en diskusjon om det er sant eller ikke, sier Lauveng.

 

Tre ting du bør vurdere

Hun mener det kan være greit å snakke om det pasienten ser, hvis hjelperen er kvalifisert og at det er hensiktsmessig å prate om emnet. Samtidig understreker hun at her det er viktig å vurdere:

  • hvem som skal ta hvilke samtaler
  • når samtalene skal tas
  • i hvilken sammenheng praten skal tas

– De faglige avveiningene av hva som er hensiktsmessig og forsvarlig å ta opp som et tema er like viktig her som i andre sammenhenger, sier Lauveng.

http://rop.no/artikler/Etter_dato/La_psykosepasienten_snakke_om_bildene_han_ser

 

 

Larsson, Sara, Andreassen, Ole A., Aas, Monica, Røssberg, Jan I.,   Mork, Erlend, Steen, Nils E., Barrett, Elizabeth A., Lagerberg, Trine V., Peleikis, Dawn,  Agartz, Ingrid

High prevalence of childhood trauma in patients with schizophrenia spectrum and affective disorder
Comprehensive Psychiatry, Volume 54, Issue 2, Pages 123-127
Results

Eighty-two percent of the patients had experienced one or more CT events, the most frequent subtype of trauma being emotional neglect. The schizophrenia spectrum group reported significantly more physical abuse and physical neglect than the affective group.

Conclusion

A high prevalence of CT in patients with severe mental disorder was detected. This reminds us of the importance of exploring this issue when we treat such patients. The mechanisms behind these differences are unclear. Further research is needed to study potential associations between CT and the clinical picture of the disorder.

Significant outcomes: High prevalence of childhood trauma in patients with severe mental disorder, especially emotional neglect; more physical neglect and abuse in schizophrenia spectrum disorder.

Limitations: Retrospective reporting of abuse. Differences in mood symptoms during assessment may contribute to report bias; lack of a healthy control group.

http://www.sciencedirect.com/science/article/pii/S0010440X12001216

 

 

Mate, Gabor (Jeg har sett på mange av videoene som er tilgjengelig, og kan bare varmt anbefale Gabor Mates undervisning til de som er opptatt av rus- og psykiske helseproblemer og sammenhengene med traumer. Her er en av de videoene som er tilgjengelig.)

Attachment, Disease, and Addiction – Video

https://www.youtube.com/watch?v=x9cvEa5qFQc&list=PL2htH9Jnc-d6VDOQF3etfimKHjnLQlvr6&index=2

Mate, Gabors nettside: http://drgabormate.com/

 

 

Michalopoulos, Irene

Stabilisering – det viktigste leddet i traumebehandling?

Manualbasert psykoedukativ behandling for pasienter med komplekse traumelidelser

Alna distriktspsykiatriske senter, Akershus Universitetssykehus

Kontakt Irene Michalopoulos, tlf 992 30 425

E-post irinimic@gmail.com

 

Ifølge nyere traumeteori påvirker komplekse traumer individets utvikling på en rekke områder. Et sentralt spørsmål er om vi i psykoterapi krever noe som pasienten ikke har forutsetninger til å være med på.

(…)

Forståelse av og behandling av traumerelaterte lidelser har utviklet seg vesentlig i de siste årene. Langvarig og gjentatt traumatisering, som fysiske, psykiske og seksuelle overgrep gjennom barneår, påvirker individets utvikling på en rekke områder. Integrering av kunnskap fra ulike felt, som nyere hjerneforskning, utviklingspsykologi, tilknytningsteori, nevrofysiologi, evolusjonspsykologi, stressforskning og klinisk psykoterapi, kan belyse hvor komplekst feltet er.

Psykoedukasjon og ferdighetstrening er det viktigste leddet i traumebehandling. Først når pasienten er stabilisert, vil annen psykoterapi kunne nyttiggjøres

(…)

Denne artikkelen vil fokusere på og heretter bruke begrepet komplekse traumer.

Undersøkelser viser at spesialisthelsetjenesten underdiagnostiserer traumerelaterte lidelser, slik som PTSD og dissosiative lidelser (Fosse & Dersyd, 2007). Dette kan bety at behandlere ikke gjenkjenner traumesymptomer når de presenteres i terapirommet. Samtidig vet vi at kompleks traumatisering forekommer hyppig. Fosse og Dersyd (2007) oppsummerer at norske tall spriker, men at minst 28–41 % av pasienter i spesialisthelsetjenesten har vært utsatt for fysiske overgrep og 22–35 % har vært utsatt for seksuelt misbruk i barneår. Undersøkelser viser også at denne pasientgruppen ofte har flere mislykkede terapiforløp bak seg, utvikler kroniske tilstander, og de blir stemplet som ikke mottakelige for behandling (van der Hart et al, 2006; Brand et al, 2009).

Alna distriktspsykiatriske senter (DPS) har siden 2007 jobbet systematisk med å øke kompetansen hos behandlerne på dette feltet. I samarbeid med regionalt ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging (RVTS Øst) ble det igangsatt et toårig opplæringsprogram, «Tryggere Traumeterapeuter» (Anstorp, van der Weele & Araldsen, 2008). Målet var at alle behandlerne skulle bli i stand til å gjenkjenne, forstå og behandle komplekse traumelidelser.

(…)

I denne artikkelen presenterer jeg først det nye behandlingstilbudet som inkluderer nye rutiner for utredning, og gir så et kort innblikk i nyere traumeforståelse og sentrale begreper som ligger til grunn for endringene vi gjorde. Jeg bruker deretter utsnitt fra evalueringer gjort av våre pasienter, for å gi et bilde av hvordan de opplever behandlingen. Jeg drøfter til slutt viktigheten av (a) å gjenkjenne og forstå komplekse traumereaksjoner og (b) at behandlingen fokuserer på et dysregulert nervesystem som en av de sentrale underliggende mekanismene ved kompleks traumatisering.

(…)

Konklusjon

Nyere traumeteori kan sees som en metateori og som et nyttig kart for å forstå underliggende mekanismer bak komplekse traumer, uavhengig av hvilken terapeutisk retning en vanligvis jobber etter. Jeg har argumentert for at den gir et vesentlig bidrag til forståelse og behandling av pasienter som har blitt oppfattet som behandlingsresistente. Erfaringene med et nytt behandlingstilbud ved gruppeterapienheten på Alna DPS er at psykoedukasjon og ferdighetstrening, er det viktigste leddet i traumebehandling. Først når pasienten er stabilisert, vil annen psykoterapi kunne nyttiggjøres.

http://www.psykologtidsskriftet.no/index.php?seks_id=266478&a=3

 

Nordanger, Dag Ø. med flere. Tidsskrift for Norsk psykologforening,  Vol 51, nummer 7, 2014, side 530-536

Regulering som nøkkelbegrep og toleransevinduet som modell i en ny traumepsykologi

Dag Øystein Nordanger

Regionalt kunnskapssenter for barn og unge (RKBU), Uni Research Helse

Ressurssenter om vald, traumatisk stress og sjølvmordsførebygging (RVTS) – Region vest

Hanne Cecilie Braarud

Regionalt kunnskapssenter for barn og unge (RKBU), Uni Research Helse

Nasjonalt kompetansenettverk for sped- og småbarns psykiske helse, Regionsenter for barn og unges psykiske helse (RBUP) – Øst og Sør

Kontakt Dag Øystein Nordanger, dag.nordanger@uni.no, +47 97 63 63 00

 

Utviklingstraumer kan forstås som vedvarende eksponering for traumatisk stress kombinert med sviktende andre-regulering av affekt. For dem som arbeider med utviklingstraumatiserte barn og unge, tilfører modellen «toleransevinduet» både forståelse og handlingsrom.

I de senere årene har utviklings- og traumepsykologien beveget seg fra å være ganske adskilte til å bli høyst integrerte disipliner. En årsak til integreringen er den voksende dokumentasjonen av de store konsekvensene traumer ofte får når de skjer i omsorgsrelasjoner og i utviklingssensitive perioder av livet (Felitti et al., 1998; Briere, Kaltman & Green, 2008). En annen grunn er kunnskap fra nevrobiologisk forskning som viser hvordan omsorgserfaringer påvirker hjernens evne til å håndtere trusler og stressbelastninger senere (Ford, 2009; Cloitre et al., 2009). Man kan si at utviklings- og traumepsykologien har «smeltet sammen» på et felles nevrobiologisk kunnskapsgrunnlag. (…)

 

Toleransevinduet for optimal aktivering

Begrepet toleransevinduet refererer til det spennet av aktivering som er optimalt for et individ – ikke for høyt og ikke for lavt (Siegel, 2012). Det er i denne sonen vi lærer lettest og hvor vi er mest oppmerksomt til stede i situasjoner og relasjoner. Er man over toleransegrensen, er man i en hyperaktivert tilstand, med forhøyet hjerterate, respirasjon og muskeltonus. Er man derimot under grensen, er man i en hypoaktivert tilstand, med redusert hjerterate, respirasjon og muskeltonus (Porges, 2007). (…)

Det er omsorgspersonens oppgave å holde barnet innenfor toleransevinduet: Man hjelper barnet ned fra en hyperaktivering eller stimulerer det for å hente det opp fra en hypoaktivering

(…)

Utviklingstraumer: Traumatisk stress pluss sviktende andre-regulering

Når kunnskapen om hvordan traumatisk stress utvikler alarmsystemet koples med kunnskapen om hvordan andre-regulering utvikler reguleringssystemet, dannes det et grunnlag for en definisjon av utviklingstraumer.

(…)

Generelt kan man imidlertid si at utviklingstraumer tvinger hjernen til å organisere seg med fokus på overlevelse fremfor på læring (Stien & Kendall, 2004).

Utviklingstraumatisering som uregulerte hyper og hyporeaksjoner

Overordnet kan de funksjonelle følgene av et sensitivisert alarmsystem og et underutviklet reguleringssystem forstås som nettopp reguleringsvansker. (…)

Dersom reguleringssystemet er svakt, kan en alarmreaksjon i hyperaktiveringssonen innebære sterk uro, impulsivitet, kaosfølelse, aggresjon og utagering, mens en reaksjon i hypoaktiveringssonen kan innebære en omgripende følelse av tomhet, nummenhet, handlingslammelse og avstengthet i forhold til omverdenen (Ogden, Minton & Pain, 2006). Etter utviklingstraumer vil man ofte se både hyperreaksjoner og hyporeaksjoner hos samme person. Det kan skyldes at ulike overlevelsesstrategier har vært hensiktsmessige i møtet med ulike typer trusler, eller at belastingsforholdene har pågått fra man var helt prisgitt andre, til man ble eldre, med bedre mulighet for å beskytte seg selv aktivt. Dermed vil ulike stimuli også senere kunne utløse ulike reaksjonsmønstre

(Ibid.)

Figur 2 Alarmreaksjoner (Tilpasset fra Ogden, Minton & Pain, 2006)

Toleransevinduet som integrerende forståelsesmodell

Oversatt til toleransevinduets terminologi vil utviklingstraumer ofte medføre et smalere toleransevindu, og at det skal lite til før man krysser den øvre eller nedre toleransegrensen. Reaksjonsmønstre i hyper- eller hypoaktiveringssonen vil gjerne også bli mer ekstreme og vedvarende på grunn av manglende eller primitive strategier for å regulere seg tilbake i toleransevinduet (Siegel, 2012).

(…)

Ingen psykisk helse diagnose fanger opp så grunnleggende reguleringsvansker, samtidig som så godt som alle beskriver sider ved dem. Det kan derfor være ulikt og i verste fall tilfeldig hva man ser, og hvilken «merkelapp» man setter. Eksempelvis kan hyperreaksjoner vise seg som ADHD eller atferdsforstyrrelser, hyporeaksjoner som depresjon, og vekslingen mellom det hyper- og hypoaktiverte som en bipolar forstyrrelse. (…)

Toleransevinduet som samlende veiviser for tiltak

(…)

Det fins i dag finnes gode terapier og familiebaserte tiltak som har tatt mye av denne reguleringsforståelsen opp i seg (f.eks. Cohen et al., 2012; Marvin et al., 2002; Ogden, Minton & Pain, 2006), men i dette perspektivet blir det avgjørende at de inngår i en større sammenheng. Når hjernen har funnet en mer etablert nevral organisering og er forbi sin mest formbare periode, vil personen trenge andre-regulering i store «doser» – det vil si gjennom stadige gjentakelser, over tid, og på de arenaene hvor de gjør seg sine daglige samspillserfaringer. Innsatsen må derfor være samordnet og inkludere aktører også utenfor psykisk helse og barnevern. Ikke minst er skolen en nøkkelarena, hvor reguleringsvansker ofte blir tydelige på grunn av de faste rammene og de mange relasjonene som skal forvaltes. Dette gir av samme grunn en unik lærings- og utviklingsmulighet dersom vanskene møtes på en informert og planmessig måte.

Toleransevindumodellen kan i dette samarbeidet være samlende og representere et felles språk for hjelpere med ellers ulik faglig orientering. Her vil ikke tiltakene beskrives i termer av bearbeiding av traumer eller modifisering av uhensiktsmessig atferd, men i termer av å hjelpe personen med å a) utvide sitt toleransevindu, b) bli bedre på ikke å forsvinne ut av toleransevinduet, og c) bli bedre på å regulere seg tilbake i toleransevinduet ved hyper- eller hypoaktivering. Dette vil være fellesnevnere for alles innsats, enten man er omsorgsgiver, miljøterapeut, lærer eller psykologspesialist.

(…)

Videre fag og kompetanseutvikling

Selv om forståelsen av mekanismer involvert i utviklingstraumatisering er godt empirisk fundert i nevrobiologiske studier, er de praktiske og kliniske implikasjonene ennå i liten grad utprøvd og satt i system. Tenkningen utfordrer da også etablerte standarder for evidensbygging siden de funksjonelle utslagene vil variere mye alt etter barnets utviklingstrinn og hvilken balanse mellom traumatisk stress og reguleringsstøtte det har vært i omsorgskonteksten. Dermed kan man ikke teste ut en bestemt metodes effekt på et avgrenset problem. Det pågår studier i USA for å undersøke om reguleringsvansker etter vold og overgrep i oppveksten følger et stabilt nok mønster til å kvalifisere for en egen diagnose (se Nordanger et al., 2011), men arbeidet vil ta tid, og det er ennå uvisst om ideen har noe for seg. Bruce Perry har valgt en annen vei og utviklet en grundig kartlegging basert på nevrobiologisk kunnskap om hvor i hjernen de ulike funksjonene sitter; Neurosequental Model of Therapeutics (NMT). Kartleggingen munner ut i et «hjernekart» som viser hvilke funksjoner er som er på plass, og hvilke som har blitt hemmet. Tiltak kan da rettes spesifikt mot for eksempel områder på overlevelsesnivå (som taktil stimulering) eller på logikknivå (som kognitiv terapi) alt etter hva kartleggingen viser (Perry, 2014). RVTS Sør sin pågående utprøving av modellen i tjenester i sin region blir en spennende prosess å følge videre (se cactusnettverk.no for en oversikt over fagutviklingsprosesser på utviklingstraumefeltet).

Utviklingstraumatisering viser til en situasjon hvor barnet utsettes for traumatiske stressbelastninger i kombinasjon med sviktende andre-regulering av affekten disse belastningene vekker

Samtidig vet vi nok til å kunne hevde at regulerende voksne må være fundamentet i hjelpen til utviklingstraumatiserte barn og unge. Å klare å være en god regulator for mennesker med en slik historie kan imidlertid være svært utfordrende. (…) Arbeidet forutsetter et reflektert forhold til ens eget toleransevindu – til hva en selv opplever som truende og blir dysregulert av. I dette perspektivet blir slik kompetanse like viktig som ferdigheter knyttet til bestemte tiltak eller terapeutiske metoder. Samtidig må det være en systemkompetanse – de færreste klarer over tid å forholde seg hensiktsmessig til personer med store affektreguleringsvansker uten god støtte rundt seg.

http://www.psykologtidsskriftet.no/index.php?seks_id=424651&a=2

 

Nordanger, Dag Ø. med flere. Tidsskrift for Norsk psykologforening, Vol 48, nummer 11, 2011, side 1086-1090

Developmental trauma disorder: En løsning på barnetraumatologifeltets problem?

 Dag Ø. Nordanger

Regionalt kunnskapssenter for barn og unge, Vest – psykisk helse og barnevern (RKBU Vest), Uni Research

Ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging – Region Vest (RVTS Vest)

Kontakt Dag Ø. Nordanger. Tlf. 976 36 300

E-post dag.nordanger@uni.no

Hanne C. Braarud

Regionalt kunnskapssenter for barn og unge, Vest – psykisk helse og barnevern (RKBU Vest), Uni Research

Senter for Krisepsykologi

Mogens Albæk

Ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging – Region Sør (RVTS Sør)

Venke A. Johansen

Ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging – Region Vest (RVTS Vest)

 

Dersom den inkluderes i DSM-V, kan diagnosen developmental trauma disorder potensielt motvirke at volds- og overgrepsutsatte barn feildiagnostiseres og feilbehandles. Diagnosen er omstridt og møter motstand i den amerikanske psykiaterforeningen.

Traumefeltet har lenge vært opptatt av følgene av traumatiske enkelthendelser – i litteraturen ofte referert til som «single trauma» eller «type I trauma» (Briere, Kaltman & Green, 2008; Terr, 1991). Eksempler på slike traumatiske belastninger er dødsulykker, katastrofer, overfall og ran. Etter hvert har søkelyset i økende grad blitt rettet mot konsekvenser av gjentatte og vedvarende og traumatiske belastninger som skjer i mellommenneskelige relasjoner – også referert til som «type II trauma» eller «complex trauma» (Herman, 1992). Eksempler på erfaringer som kan være komplekst traumatiserende er eksponering for visse krigshendelser, familievold, seksuelt misbruk og grov omsorgssvikt. Et bidrag til dreiningen av fokus har vært befolkningsstudier som viser at komplekse traumatiske belastninger er vanligere enn antatt, og i sum kan antas å utgjøre en større trussel mot folkehelsen enn traumatiske enkelthendelser (Felitti et al., 1998).

Diagnosen posttraumatisk stressforstyrrelse (PTSD) har siden 1980 stått i sentrum av en betydelig andel av forskning og behandlingstenkning på traumefeltet (Ford & Courtois, 2009). Diagnosen ble etablert med henblikk på traumatiske enkelthendelser, og har vist seg som et mindre egnet mål på konsekvensene av mer komplekse stressbelastninger (ibid.). Dette har ledsaget en innsats på barnetraumatologifeltet for å utvikle og fornye det diagnostiske rammeverket.

Forekomsten av komplekse traumer

Vi vil i det videre bruke «kompleks traumatisering» som samlebegrep for det å bli skadelidende på grunn av gjentatte eller vedvarende mellommenneskelige traumatiske belastninger. Miljøer i USA har vært førende når det gjelder forskning på og utvikling av begrepet kompleks traumatisering. Databasene til det landsomfattende kliniske nettverket National Child Traumatic Stress Network (NCTSN) viser forekomster på opp mot 50 % av seksuelle/fysiske overgrep, vold i hjemmet eller omsorgssvikt i risikopopulasjoner (van der Kolk & Pynoos, 2009). Studien Adverse childhood experiences (ACE) i San Diego kartla krenkende barndomserfaringer som blant andre fysiske og seksuelle overgrep, familievold, og fysisk og emosjonell omsorgssvikt i en normalpopulasjon. Også i deres utvalg på over 17 000 voksne hadde halvparten opplevd en eller flere belastninger av denne typen (Felitti et al., 1998).

I Norge viser NOVAs undersøkelse at 11 % av norske ungdommer i løpet av oppveksten har opplevd grove seksuelle overgrep, mens 8 % har opplevd grov vold fra en forelder (Mossige & Stefansen, 2007). Andre kartlegginger viser at minst 200 000 norske barn lever med rusmisbrukende foreldre, og at minst 15 000 lever med foreldre med alvorlig psykisk lidelse (Helse- og omsorgsdepartementet, 2010). Når man i tillegg vet at mer enn 1500 barn hvert år overnatter på norske krisesentre (Norsk Krisesenterforbund, 2009), gir dette samlet sett et bilde av problemets omfang, også her i landet.

  • Regulering av affekt og kroppslige tilstander: Disse barna sliter ofte med veksling mellom intense affektive tilstander, vansker med å roe seg ned etter sterke affektive opplevelser, langvarig nedstemthet og samtidig hypersensitivitet for affektive stimuli. Typisk er også kroppslig dysregulering gjennom forsinket eller forstyrret motorisk utvikling, søvnforstyrrelser, spise- og fordøyelsesvansker, og hypersensitivitet for lyder og berøring. Relatert til dette ser man ofte manglende bevissthet om (og språk for) følelser og kroppslige tilstander, og manglende forståelse for hvordan en påvirkes av miljøet rundt seg.
  • Regulering av oppmerksomhet og atferd: Dette innbærer ofte et innsnevret og trusselorientert oppmerksomhetsfokus, mistolkning av sosiale signaler og kontekst, sosial utrygghet og mistillit til andres intensjoner. Relatert er også svekkede evner til å gjøre konsekvensanalyser og beskytte seg selv, og dragning mot spenningssituasjoner, inkludert kriminalitet og rus. Ofte er også impulsivitet en del av dette bildet. Svekkede selvbeskyttelsesevner kan hos mange også komme til uttrykk gjennom selvskading og andre inadekvate strategier for selvtrøst.
  • Sosioemosjonell regulering: Barn med slike erfaringer føler seg ofte verdiløse og skammer seg over seg selv. For mange blir forholdet til andre preget av relasjonsvansker og separasjonsangst, uttrykt gjennom overopptatthet av å bli tatt vare på, konstant beredskap for avvisning, og vansker med å akseptere gjenforening etter atskillelse. Forsøk på kontaktetablering skjer ofte på måter andre kan oppleve som for fysisk voldsomme, seksualiserte eller selvutleverende. Opposisjonell atferd og vansker med å ta andres perspektiv er også en vanlig side ved dette problemområdet.

Dette innbærer at man vil se mange av barna med kompleks traumehistorikk igjen i barnevernet eller i psykisk helsevern for barn og unge som klienter med impulsiv, selvdestruktiv og utagerende atferd. De blir senere også overrepresentert i rusomsorgen (Felitti et al., 1998) og i fengslene (Teplin, Abram, McClelland, Dulcan & Mericle, 2002), blant annet som overgripere. Man vil også møte mange av dem igjen i ulike psykiatriske tjenester som pasienter med alvorlig personlighetsproblematikk (Herman, Perry & van der Kolk, 1989) eller som pasienter i somatiske sykehus med sviktende fysisk helse (Felitti et al., 1998). ACE-studien viser en nærmest lineær økning i risiko for blant annet hjerte/kar- sykdommer og ulike former for kreft i voksen alder, for hver ekstra type traumatisk belastning man ble utsatt for i barndommen. Resultatene er entydige på at man dør tidligere jo flere slike erfaringer man har, det være seg på grunn av sykdom, risikoatferd eller selvmord (ibid.).

http://www.psykologtidsskriftet.no/?seks_id=157507&a=2

 

Norvoll, Reidun. Retraumatisering er omtalt i SINTEF-rapporten (2008) Dette var det såkalte BAT-prosjektet. (Delrapport 1 Brukerorienterte alternativer til tvang i sykehus – en presentasjon av internasjonal og nasjonal litteratur.) Et sitat fra rapporten (side 29) med min utheving i tekst:

”3.5.3 Traume-informert behandling og omsorg (”care”) I flere av artiklene blir behovet for tvangsreduksjon og alternativene begrunnet med det de kaller den voksende vitenskapelige kunnskapen om ”trauma- informed care” (Huckshorn 2004, 2007, Visalli og McNasser, Cusack et al 2003, Bonner et al 2002, Fruh et al 2005). Bakgrunnen for den økende oppmerksomheten er forskning som viser at det finnes en stor forekomst (opp til 98%) av traumatiske livshendelser for mennesker med psykiske lidelser og som er innlagt i institusjon. Man mener så at tvang kan skape traumer eller post-traumatisk stress syndrom som gir alvorlige ettervirkninger. Behandlings- og omsorgssystemene bør dermed bygge inn en tenkning om at tvangsmessige eller voldelige handlinger potensielt kan føre til retraumatisering og/eller skape nye traumer og derfor bør unngås. Cusack et al (2003) og Fruh et al (2005) finner for eksempel at mange pasienter med tidligere livstraumer opplevde traumatiske eller skremmende erfaringer under sykehusinnleggelsen. Disse hendelsene hadde ført til at de hadde opplevd seg ydmyket, ulykkelig og redde. Dette var spesielt tilfelle hos pasienter som hadde vært utsatt for tvang eller isolat. Erfaringene omhandlet blant annet å bli utsatt for eller se fysiske overfall (av medpasienter eller personalet), å bli hentet av politi, tvangsinnlagt, seksuelle tilnærminger, oppleve personell som snakket nedlatende til pasienter, eller det være innelukket med svært dårlige eller sinte medpasienter. For flere hadde tvangsbruken vekket til live tidligere traumer. Kun 23 % hadde snakket med personalet om disse erfaringene, men satte pris på å diskutere dem i intervjuene. Resultatene taler for å unngå slike hendelser i avdelingene, samt at personal og pasienter snakker mer sammen om disse ting. Frueh et al (2003) viser også hvordan pasienter kan ha traumatiske og skadelige opplevelser under sykehusoppholdet pga erfaringer med politi ved innleggelse, personalet eller andre medpasienter. Vekten på traumer har ført til at man understreker viktigheten av ”traumeinformerte systemer” som er rettet mot å unngå å skape skade. Gitt pasientenes tidligere historie, må avdelingene utformes slik at de er klar over de potensielle alvorlige konsekvensene av traumatiske, skremmende og ydmykende erfaringer under sykehusopphold. Det trengs derfor økt kontroll av sykehusvirksomheten, sensivitetstrening av personalet og reduksjon av tvangsbruk.”

 

 

Omhaug, Silje M. med flere

Tidsskrift for Norsk psykologforening, Vol 49, nummer 3, 2012, side 234-240

Traumer hos barn – blir de gjemt eller glemt? Kartlegging av traumatiske erfaringer hos barn og unge henvist til BUP

Silje Mørup Ormhaug

Kontakt Silje Mørup Ormhaug, tlf. 22 59 55 00 / 942 16 921

E-post s.m.ormhaug@nkvts.unirand.no

Tine K. Jensen

Silje Sommer Hukkelberg

Tonje Holt

Karina Egeland

Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress

Det er grunn til å anta at nesten halvparten av alle barn og unge i spesialisthelsetjenesten (BUP) har vært utsatt for potensielt traumatiserende hendelser, ofte uten at det er beskrevet i henvisningene. For å sikre god oppfølging bør traumeopplevelser kartlegges tidlig.

Vi vil gjerne takke alle barna, deres foreldre, samt ledere og ansatte ved de to poliklinikkene som bidro til å gjennomføre denne studien.

Traumatiske hendelser – dvs. ekstremt skremmende og/eller potensielt livsfarlige situasjoner – utgjør en del av oppveksten til en betydelig andel barn og ungdom i Norge. I et utvalg på 7033 avgangselever i videregående skole oppga 25% at de hadde blitt utsatt for minst ett tilfelle av vold fra foreldrene en eller flere ganger i løpet av livet (Mossige & Stefansen, 2007). Videre oppga 15% av jentene og 7% av guttene i samme studie at de hadde opplevd alvorlige seksuelle krenkelser. I en annen undersøkelse, som omfattet 15 930 ungdommer i 10. klasse, svarte 23,6% av guttene og 11,8% av jentene at de hadde blitt utsatt for vold fra jevnaldrende i løpet av det siste året (Schou, Dyb & Graff-Iversen 2007). Hvor stor andel som utsettes for andre traumatiske hendelser som alvorlige ulykker, overfall eller traumatiserende dødsfall vites ikke.

(…)

Konklusjon

I denne kartleggingsstudien ble barn og unge som var henvist til BUP, systematisk kartlagt for traumatiske hendelser ved inntak. Resultatene viser at 47,2% av utvalget rapporterte om minst én traumatisk hendelse i løpet av livet, og av de traumeeksponerte barn og unge hadde 59,8% posttraumatisk stress-symptomer over klinisk grense. Ved gjennomgang av henvisningene fant vi at den traumatiske hendelsen ikke var nevnt i 37,7% av sakene, et funn som er i tråd med tidligere studier, både i Norge og internasjonalt. Basert på disse erfaringene anbefales det at poliklinikkene innfører systematisk kartlegging av traumatiske erfaringer som en del av de faste inntaksrutinene. Dette er tiltak som kan hindre at barnets traumatiske opplevelser og påfølgende symptomer blir oversett, og øke muligheten til å gi riktig tilpasset behandling.

http://www.psykologtidsskriftet.no/?seks_id=215173&a=2

 

Read, John & Bentall, Richard P.

Negative childhood experiences and mental health: theoretical, clinical and primary prevention implications

The British Journal of Psychiatry Feb 2012, 200 (2) 89-91; DOI: 10.1192/bjp.bp.111.096727

 

Abstract

After decades of ignoring or minimising the prevalence and effects of negative events in childhood, researchers have recently established that a broad range of adverse childhood events are significant risk factors for most mental health problems, including psychosis. Researchers are now investigating the biological and psychological mechanisms involved. In addition to the development of a traumagenic neurodevelopmental model for psychosis, the exploration of a range of psychological processes, including attachment and dissociation, is shedding light on the specific aetiologies of discrete phenomena such as hallucinations and delusions. It is argued that the theoretical, clinical and primary prevention implications of our belated focus on childhood are profound.

http://bjp.rcpsych.org/content/200/2/89

 

 

Read, John med flere

Epidemiology and Psychiatric Sciences, Volume 18Issue 4

December 2009, pp. 299-310

Time to abandon the bio-bio-bio model of psychosis: Exploring the epigenetic and psychological mechanisms by which adverse life events lead to psychotic symptoms

John ReadRichard P. Bentall and Roar Fosse

DOI: http://dx.doi.org/10.1017/S1121189X00000257

Published online: 01 April 2011

Abstract

Mental health services and research have been dominated for several decades by a rather simplistic, reductionistic focus on biological phenomena, with minimal consideration of the social context within which genes and brains inevitably operate. This ‘medical model’ ideology, enthusiastically supported by the pharmaceutical industry, has been particularly powerful in the field of psychosis, where it has led to unjustified and damaging pessimism about recovery. The failure to find robust evidence of a genetic predisposition for psychosis in general, or ‘schizophrenia’ in particular, can be understood in terms of recently developed knowledge about how epigenetic processes turn gene transcription on and off through mechanisms that are highly influenced by the individual’s socio-environmental experiences. To understand the emerging evidence of the relationship between adverse childhood events and subsequent psychosis, it is necessary to integrate these epigenetic processes, especially those involving the stress regulating functions of the HPA axis, with research about the psychological mechanisms by which specific types of childhood trauma can lead to specific types of psychotic experiences. The implications, for research, mental health services and primary prevention, are profound.

https://www.cambridge.org/core/journals/epidemiology-and-psychiatric-sciences/article/time-to-abandon-the-bio-bio-bio-model-of-psychosis-exploring-the-epigenetic-and-psychological-mechanisms-by-which-adverse-life-events-lead-to-psychotic-symptoms/D24702EE2EA7D19ACCA1B4DB0C2B9592

 

 

Valla, Birgit (Napha-blogg) Lytte til det vonde bakenfor

Det første møtet med en hjelper har mye å si for hvordan fortsettelsen skal bli. Å oppleve at man blir hørt, forstått og respektert fra første stund gjør at man lettere åpner seg. Det blir lettere å komme til kjernen av problemet, som ofte ligger godt gjemt dypt i en selv.

Ei ung jente med voldsomme traumehistorier kom til oss i Stangehjelpa, og her har hun endelig fått noen å snakke med. Mette, som jobber hos oss, forteller:

-Hun hadde ikke tillitt til noen, og trengte masse trygghet for å greie å åpne seg. 

Vil forstå

I våre tjenester har vi sluttet med kartlegginger, utredninger og utfyllingsskjema i den første samtalen. Det eneste som gjelder er at folk forteller oss hvordan de har det, slik tilnærmingen Feedback-informerte tjenester (FIT) legger opp til, og hva som er viktig for dem,og så lytter vi.

Trener på det

Den første samtalen handler ikke om å grave, analysere og utrede, men om å lytte. Empatisk lytting er kjerneferdigheten til alle som jobber her. Uten den, fungerer simpelthen ikke den første samtalen. Det høres kanskje lett ut. Men, vi fagfolk er så vant til å skulle være den som kommer med svar, så vi må øve og trene på å lytte, slik at vi ikke for kjapt serverer vår løsning.

Vi må ikke bare lytte til det folk sier, men forsøke å forstå det de ikke sier også. Vi kan simpelthen ikke vite på forhånd hva som vil være riktig for den enkelte, før vi har lyttet til dem for å forstå.

https://www.napha.no/empatisk_lytting/

 

Wegerif, Åse Hole  Ubevisst traumatisk samspill: En teoretisk undersøkelse av relasjoner etter relasjonstraumatisering

Sammendrag

Mange relasjonstraumatiserte strever i senere relasjoner, både privat og i forhold til behandlere. Relasjonsvansker er en viktig dimensjon ved posttraumatiske reaksjoner etter relasjonstraumer. Forskning viser at sosiale relasjoner er viktige i det posttraumatiske forløpet. Mens gode relasjoner fungerer som en beskyttende faktor, representerer dårlige relasjoner en risikofaktor.

Denne studien undersøker mekanismer som spiller inn når tidlige relasjonstraumer manifesterer seg i senere relasjonsvansker. Problemstillingen er: Hvordan forstå indre-ytre relasjonsdynamikk etter relasjonstraumer? Det benyttes en teoretisk litteraturstudie av tre perspektiv: enactmentbegrepet sett fra et kleiniansk og intersubjektivt psykoanalytisk perspektiv, samt tilknytningsperspektivet ved Mikulincer og Shavers modell om tilknytningssystemet hos voksne. Studien beskriver sammenhengen mellom traumet (overgrepssituasjonen og traumatiseringen), den posttraumatiske tilstanden (symptomene, indre skade og relasjonsvansker) og psykologiske mekanismer bak relasjonsvanskene.

 

Hovedfunnene er at relasjonstraumer skaper forstyrrede indre objektrelasjoner og utrygge indre arbeidsmodeller. Senere relasjoner aktualiserer indre traumerelaterte relasjoner, som via ulike mekanismer påvirker samhandlingen i relasjonen. Det kleinianske perspektivet beskriver aktualiseringen via mekanismene projektiv identifikasjon og motoverføringsenactment. Det intersubjektive perspektivet beskriver hvordan intersubjektiviteten og dialogen mellom partene brytes i kontakt med traumerelatert materiale, slik at relasjonspartnerne inngår i en enactment og samspillet blir komplementært. Tilknytningsperspektivet beskriver hvordan den traumatiserte projiserer utrygge indre arbeidsmodeller, opplever relasjonen som utrygg, og relaterer seg gjennom en utrygg, eller disorganisert tilknytningsstil. Forståelsen gir implikasjoner for hvordan behandlere bør forholde seg i relasjon til relasjonstraumatiserte.

https://www.duo.uio.no/handle/10852/30435

 

 

Wiig, Frøy Lode

Dissosiasjon eller psykose? En ROP-artikkel

09.06.2015

UKLART: Nyere forskning viser at en stor andel psykotiske pasienter har opplevd alvorlig traumatisering, mens mange av de mest traumatiserte og dissosiative pasientene har symptomer som kan beskrives som psykose.

Nyere forskning tyder på at pasienter med dissosiativ lidelse og pasienter med psykoselidelser kan være mer like enn ulike. Ny sykdomsforståelse og kliniske implikasjoner ble diskutert på den første internasjonale konferansen om traumer, dissosiasjon og psykose i Kristiansand.

«Sara» ble født inn i en strengt kristen familie, med to foreldre som var glad i henne og ville henne vel. Da «Sara» var seks år, ble moren syk. Mange og langvarige sykdomsopphold fulgte, og «Sara» måtte ta mye ansvar hjemme. Det var hennes jobb å handle og lage mat til seg selv og søsknene. Hvis hun ikke gjorde oppgavene sine, vanket det trusler om at Gud ikke ville elske henne lenger. Da hun vår åtte år, ble hun utsatt for et overgrep utenfor familien.

Om konferansen

 

Trauma, Dissociation and Psychosis – international conference

  • Når: 3.-5. Juni, 2015
  • Hvor: Kilden, Kristiansand
  • Arrangør: Sørlandet sykehus

Stemmer hørte hun første gang da hun var tolv år. Den første stemmen var snill, den passet på henne. Siden kom det flere – alle var ikke like vennlige. «Sara» hadde det vanskelig. Hun skadet seg selv, det var mye konflikter hjemme, hun havnet til slutt på barnevernsinstitusjon og i psykiatrisk behandling. Der mente én behandler at «Sara» var alvorlig traumatisert og hadde en dissosiativ lidelse, en annen mente «Sara» led av schizofreni. Resultatet var at «Sara» ble behandlet for to ulike lidelser, avhengig av hvem som var på jobb.

 

Uklar diagnose

– Slik er hverdagen i klinikken. Det kan være vanskelig å forstå det vi ser. Er det dissosiasjon eller er det psykose? Ofte kan vi ikke vite sikkert. Men det som er sikkert er at det er pasienten som lider, når fagfolk ikke klarer å bli enige, sa psykologspesialist Kjersti Karlsen fra Regional kompetansetjeneste for tidlig intervensjon ved psykose (TIPS Sør-Øst) på Traumekonferansen i Kristiansand.

Karlsen er initiativtaker til den først internasjonale konferansen om traumer, dissosiasjon og psykose, som ble arrangert i Sørlandsbyen i begynnelsen av juni. Over fem hundre deltakere var til stede for å høre om ny kunnskap innen feltet, og hvilke konsekvenser nye funn kan og bør ha for praksis.

Tidlig traumatisering

Forskning på psykoser har vist at en stor andel psykotiske pasienter har alvorlig traumatisering i sin bakgrunnshistorie. Tilsvarende har studier på dissosiasjon vist at mange av de mest traumatiserte og dissosiative pasientene har symptomer som kan beskrives som psykose. De kliniske implikasjonene av disse funnene er i startfasen.

Professor Inez Myin-Germeys fra universitetet i Maastricht, Nederland, presenterte resultater fra sin forskning som utfordrer en tradisjonell, hovedsakelig genetisk forståelse av psykoselidelser.

Professor Inez Myin-Germeys har vist at personer som opplever traumer har økt risiko for å utvikle psykose.

Den nederlandske professoren har vist at en stor andel psykotiske pasienter har opplevd alvorlig traumatisering. Traumatiske opplevelser øker risikoen for å utvikle psykose. Professoren understrekte viktigheten av ulike miljøfaktorer, som barndomsopplevelser, familiesituasjon, samt rusbruk, for utvikling av psykose.

– Genetikk alene kan ikke forklare utvikling av psykose. Psykosefeltet må bort fra det ensidige fokuset på biologiske årsaker. Traumeerfaringer og miljøfaktorer spiller en stor rolle, sa Myin-Germeys.

Paradigmeskifte

Professor Andrew Moskowitz fra universitetet i Aarhus, Danmark, mente det er tid for et paradigmeskifte i forståelsen av dissosiasjon og psykose. Han mente den tradisjonelle forståelsen av schizofreni har vært at kvaliteten, ikke innholdet, i stemmene er det viktige viktig, og at lidelsen skal behandles medikamentelt. Innen dissosiative lidelser er man mer opptatt av stemmenes mening og funksjon.

– Skal vi tolke stemmer som tilfeldige uttrykk fra en syk hjerne, eller kodet informasjon fra et traumatisert liv? Fagfolk som arbeider med psykoser eller dissosiative lidelser har åpenbart mye å lære av hverandre. Jeg mener man også i psykosefeltet må være opptatt av stemmenes mening og betydning, sa Moskowitz.

Les også: La psykosepasienten snakke om bildene han ser

Både-og

Han fikk støtte fra psykologspesialist Kjersti Karlsen fra TIPS.

– Innen psykosefeltet har vi ikke vært flinke nok til å lete etter betydning i symptomene. Her har vi mye å jobbe med. Samtidig ser vi at særlig de som utvikler psykose tidlig har mye «biologisk rusk» i bagasjen. Vi kan derfor ikke se helt bort fra genetikken, avsluttet Karlsen.

http://rop.no/artikler/dissosiasjon-eller-psykose

Wiig, Frøy Lode

Ny forståelse av traumer

(19.11.2013)

Barn som er utsatt for utviklingstraumer har flerdoblet risiko for å utvikle personlighetsforstyrrelser senere i livet. Psykologspesialist Per Isdal mener sekundær traumatisering er en yrkesrisiko for terapeuter som i årevis hører om rystende opplevelser.

Tidligere ble traumer forstått som alvorlige ulykker og katastrofe. Nå utvides forståelsen av traumer til gjentatte og vedvarende traumatiske opplevelser i mellommenneskelige relasjoner, kalt utviklingstraumer. Eksempler er familievold, seksuelt misbruk og grov omsorgssvikt.

Kan gi skjevutvikling

Dag Øystein Nordanger, psykologspesialist ved Regionalt kunnskapssenter for barn og unge (RKBU Vest), etterlot ingen tvil om hvilke alvorlige konsekvenser utviklingstraumer kan ha for personlighetsutvikling da han gjestet Schizofrenidagene i Stavanger i november. Risikoen for å utvikle en personlighetsforstyrrelse er fire ganger forhøyet hvis man er blitt utsatt for overgrep eller omsorgssvikt i barndommen. Det er sterk sammenheng mellom personlighetsforstyrrelser og andre lidelser, som rusavhengighet.

(…)

Se bak diagnosen

Mennesker i krisesituasjoner reagerer med «fight, flight or freeze». Noen flykter, andre fryser, atter andre sloss tilbake når de blir truet. Pasienter med utviklingstraumer kan oppleve helt dagligdagse situasjoner som truende, fordi kroppen er i konstant beredskap, og de kan reagere som de ville gjort i en krisesituasjon – ved å flykte, fryse eller slåss. Nordanger mente denne forståelsen er viktig fordi det kan hjelpe helsepersonell se bak diagnosene. Han viste til at barn som har opplevd utviklingstraumer får svært mange diagnoser. I snitt får voksne som har opplevd 3-4 forskjellige barndomstraumer 6 ulike diagnoser. Blant ungdom som har vokst opp med vold i hjemmet har over 40 prosent diagnosen ADHD.

– Hvis vi møter en ungdom eller voksen som møter kriser med «fight eller flight», har vi lett for å se adhd eller dyssosial personlighetsforstyrrelse. Møter vi en pasient som møter trusler med «freeze», tenker vi fort depresjon eller schizoid personlighetsforstyrrelse, forklarte Nordanger.

Trenger hjelp til selvregulering

Psykologspesialisten mente en ny forståelse av utviklingstraumer gir grunn til optimisme.

– Det kan være mer fruktbart å snakke om at pasientene har funksjonelle reguleringsvansker enn om spesifikke diagnoser. Gjennom reguleringsstøtte fra nære andre kan de lære å selvregulere. Men det skal mye til, fra mange, for at det skal monne, understreket Nordanger.

http://rop.no/artikler/ny-forstaaelse-av-traumer

 

 

Waade, Cecilie C. m/flere   Tidsskrift for Norsk psykologforening, Vol 50, nummer 6, 2013, side 563-567 Barndomstraumer og psykoser: en integrert forståelsesmodell

Cecilie C. Waade

Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk avd. Orkdal, St. Olavs Hospital

Roger Hagen

Psykologisk Institutt, Norges teknisknaturvitenskapelige universitet

Roar Fosse

Klinikk for psykisk helse og rus, Vestre Viken HF

 

Relasjonstraumer i barndommen kan være knyttet til utvikling av sensitivitet for stress og til utvikling av psykoser. Det kan skyldes endringer i hjernens systemer for hvordan stress fortolkes og oppleves av individet.

Relasjonstraumer1 i barndommen – som fysisk mishandling, seksuelt misbruk, og omsorgssvikt – er knyttet til utviklingen av en rekke psykiske lidelser (Larkin & Read, 2008). Voksne med psykoser har i større grad enn normalbefolkningen og andre pasientgrupper erfart slike alvorlige traumer i barndommen (se Klæth & Hagen, 2009 for en innføring). (…)

Til tross for høye forekomstrater av alvorlige barndomstraumer, og forskningsfunn som viser til en dose–respons-sammenheng mellom traumer og psykoser, satses det fremdeles enorme ressurser på å identifisere genetiske varianter som kan ligge til grunn for psykoselidelser. I sårbarhet– stress-modellen fra 1977 åpnet imidlertid Zubin og Spring for at sårbarhet kan bero på tidlige stresserfaringer, spesielt ekstreme belastninger, selv om de også anså samspillet med genetikk som sentralt. I tråd med det sistnevnte har det vært et økende fokus i forskningen det siste tiåret på samspillet mellom stress og genetikk for utviklingen av psykoser (Boks, 2012). Likevel er den forholdsmessige betydningen av disse faktorene fremdeles omdiskutert, og det er heller ingen enighet i feltet om hvordan mekanismene for stress og andre faktorer bidrar til utviklingen av psykoser.

(…)

Traumepåvirket stress-sensitivitet

(…)

Et funn fra enkelte studier er at mennesker med psykoser har en økt sensitivitet på stress (Read et al., 2009). Nyere studier tyder på at traumer bidrar til denne økte sensitiviteten. I en studie av 50 pasienter med psykose observerte Lardinois, Lataster, Mengelers, van Os og Myin- Germeys (2011) at barndomstraumer var knyttet til en økning i både emosjonelle og psykotiske reaksjoner på små stressorer i dagliglivet. Fra en prospektiv studie av over 3000 ungdommer rapporterte Lataster, Myin-Germeys, Lieb, Wittchen og van Os (2012) en sammenheng for både barndomstraumer og nylig inntrufne stressende hendelser med positive og negative psykosesymptomer. Dernest viste de at for ungdommer som hadde erfart barndomstraumer, sammenliknet med de som ikke hadde erfart det, var det en 308 % høyere forekomst av psykosesymptomer ved eksponering for nye belastninger.

(…)

Konklusjon

En viktig faktor for utvikling av psykoser kan være traumebaserte endringer i HPA – aksen, dens reguleringsområder i fremre hjernebark og temporallappene og dopaminsystemet. Disse funksjonene er ofte endret på samme måte i psykoser som det en ser etter alvorlig stress i oppveksten. En traumebasert endring i biologisk og psykologisk funksjon kan utgjøre et integrert og sentralt rammeverk som andre typer påvirkning bør ses opp mot, herunder genetikk. En slik modell vil ha følger for utredning, behandling og forebygging av psykosetilstander.

 

http://www.psykologtidsskriftet.no/?seks_id=323856&a=2

 

Flergenerasjonelle sammenhenger?

 

Panah, Majda med flere

Examining the evidence of transgenerational transmission of PTSD between parents and their offspring

Thesis in Medicine Majda Panah, Stud.med. Supervisor: Jessica Carlsson, M.D, PhD University of Copenhagen

Conclusion (s. 19)

The results in the current study show that transgenerational transmission of PTSD from parents to their children is an important focus area for future research. This is of particular interest as the majority of the studies in the current review show the effects of transgenerational transmission of PTSD from parents to their children. Findings from ten of the studies indicate that children of parents with PTSD showed more secondary traumatization symptoms compared with a comparison group of children. Furthermore three of these studies also showed a difference in cortisol level among children with traumatized parents compared to children without traumatized parents.

https://www.psykiatri-regionh.dk/centre-og-social-tilbud/kompetencecentre/transkulturel-psykiatri/CTP-Publications/Documents/Panah.pdf

 

 

Lindvåg, Andreas W. H. med flere

Vårt Land (2016)

Traumer i familietreet

Krigsopplevelsene til bestemoren hennes har gjort Ida Karine Gullvik til den hun er. Kan traumer arves?

REPORTASJE

Bestemoren hennes var 21 år da tyskerne i 1944 satte fyr på Finnmark og flyktet sørover. Under okkupasjonen hadde finnmarkingene levd tett på okkupantene så vel som sovjetiske krigsfanger. Store deler av de tyske styrkene i Norge var i Finnmark – og ble innlosjert i husene til de som bodde der. Vennskap ble formet, barn ble født. Men forbrytelser ble også begått. Først av tyskerne, dernest av frigjørerne.

– Det var som om bestemor hadde én fot i krigen og hele tiden vendte tilbake til den, sier Ida Karine Gullvik.

I radiodokumentaren Bestemors krig, som er tilgjengelig på NRKs nettsider, utforsker hun hvordan bestemoren opplevde krigen, og hvordan disse opplevelsene og historiene om dem har preget familien siden.

Arvede traumer

Bestemoren fortalte aldri barnebarnet om da hun så søskenbarnet sitt bli sprengt i fillebiter eller om da hun ble holdt fast og voldtatt. Slike historier vokste derimot moren hennes opp med.

– Bestemor hadde så mye sorg at det ikke var plass til andres. Og til en viss grad så ble det også sånn i min oppvekst at følelser var noe som burde legges lokk på. Bestemor hadde lært at verden var farlig. En slik redsel forplanter seg. Mamma lærte det fra bestemor, og det tror jeg sitter igjen i oppdragelsen jeg har fått, sier Gullvik.

– Går traumene i arv?

– Det tror jeg. Frykt kan gå i arv, og overgrep kan gjøre det vanskelig for mødre å gi barn tryggheten de trenger.

Dét tror også forskerne. Alle bærer vi på en fortid, men noen bærer på en tyngre fortid enn andre.

– Det er veldokumentert hvordan foreldres belastninger virker nedover i generasjonene, også til barnebarna, sier professor Sverre Varvin ved Høgskolen i Akershus (HiOA), som kjenner forskningslitteraturen på feltet godt.

Nå har også en diskusjon om hvorvidt traumer kan arves nådd de store, internasjonale mediene.

 

http://www.vl.no/reportasjer/reportasje/traumer-i-familietreet-1.782507

 

 

 

Advertisements