Ulike traumer og reaksjoner

Det å ha traumer i bagasjen kan få mange ulike uttrykk. Hovedsakelig foregår problematikken inni personer uten at det kommer «synlig» til uttrykk. Når det blir synlig kan det være vanskelig å sette det i sammenheng med traumeerfaringer, og det kan observeres og bedømmes som «adferdsproblemer» når det er helt naturlige reaksjoner på egen og andres livssmerte.

«Hva har skjedd med deg?» som det har blitt populært å si, framfor «Hva er galt med deg?». Jeg håper det blir et mantra for alle som i sitt arbeid møter mennesker med behov for å få sin identitet lappet sammen etter livskriser. I faser med identitetsbryting er det nødvendig med støtte fra andre.

Lenger ned deler jeg filmer og artikler som omtaler ulike former for traumer.

Å bli innhentet av tidligere erfaringer

Uavhengig av hvilke sammenhenger vi kan sette de traumatiske erfaringene i, så kan det komme tider i livet der vi blir innhentet av disse erfaringene. Hendelsene ligger ikke opp i dagen, som andre minner. Fragmenter av hendelsene kan dukke opp. Traumeminner kan noen ganger sammenlignes med en knust gjenstand der bare biter av gjenstanden finnes tilbake. Helst vil vel mange av oss også kaste de bitene vi fant fordi det er smertefullt å huske på dem.

Hukommelse generelt er vanskelig. Traumeerfaringer er så sterke at det ikke er mulig å fordøye det som skjer.  Hele eller deler av hendelsen(e) kan derfor bli liggende utenfor den vanlige bevisstheten. Bruddstykker er ikke sjelden allikevel levende i hukommelsen.

Jeg har i min bagasje en kombinasjon av flere traumekilder. Det finnes vel knapt et menneske som ikke på en eller annen måte har blitt påvirket av egne traumeerfaringer eller av erfaringer de ikke har opplevd selv, men som deres forfedre og/eller storsamfunnet har vært påvirket av. Sannsynligvis har en høy prosentandel av de som er traumatiserte erfaring fra flere av traumekildene.

Er det enkelt å forstå sammenhengene?

I motsetning til tidligere i livet, når jeg ofte ikke greide å forstå mine egne reaksjoner, kan jeg nå til en viss grad forstå hvorfor jeg reagerer veldig sterkt på noe andre kanskje ikke reagerer på. Jeg har hatt og har til dels ennå «ryggmargsreflekser», d.v.s. at jeg får reaksjoner jeg ikke helt forstår. Hvis det er noe jeg opplever som truende flykter jeg. Før kunne jeg bebreide meg selv for at jeg flyktet. Selv om den gitte situasjonen ikke var truende for andre enn meg, så har det i min personlige historie skjedd mye der jeg har hatt grunn til å flykte. At jeg gjør det, når det objektivt sett ikke er noen grunn for det, forstår jeg bedre nå.

I boka «Kjærligheten spør ikke, den bare er» beskriver jeg erfaringer fra 1992 med psykose og tvang i psykiatrien. Svært enkelt sagt, så rømte jeg ikke bare fysisk. Jeg rømte også inn i en annen virkelighet (psykose) fordi den virkeligheten jeg levde i ble for vanskelig. Etter det jeg har erfart og lært om traumeterapi, vet jeg at det hadde vært hensiktsmessig å få traumeterapi framfor tvangsbehandling i psykiatrien. Ettervirkningene av tvangen jeg ble utsatt for i psykiatrien har vært svært krevende å komme igjennom. Med de erfaringene og kunnskapen jeg har i dag, er det uforståelig at psykiatrien hovedsakelig fortsetter med samme regime, noe VG-avsløringene har vist. En granskning er på høy tid.

Forfedres erfaringer

Tippoldeforeldre, oldeforeldre, besteforeldre og foreldre. Foregående generasjoner ble tvunget til å evakuere under 2. verdenskrig. Mye traumatisk skjedde også i årene før evakueringen og nedbrenningen av deres hus og eiendommer. Tippoldeforeldrene hadde også sin bagasje.

Oldefar på min morsside ble enkemann i ung alder med mange barn. Han hadde en eiendom som han og familien ble tvunget til å flytte fra. Den gikk på tvangsauksjon fordi han hadde kausjonert for noen, som ikke greide å betale for lånet. Barna (min besteforeldregenerasjon) ble delvis splittet og noen måtte flytte til andre familier, noe som har skapt sår videre nedover i generasjonene.

Besteforeldrene mine hadde også traumerelaterte erfaringer, og likedan mine foreldre. Jeg har ikke gått fri fra arven. Jeg har både finske, svenske, samiske, norske og jødiske aner. En nordkalottmiks med islett av en jødisk åre. Hva som har skjedd og hvordan det ble bearbeidet av mine forfedre? Det å ha kommet vandrende fra Sverige og Finland på grunn av fattigdom og direkte sult? De tidligere generasjonene snakket ikke om sine såre og vonde erfaringer. Det var om å gjøre å arbeide hardt for å overleve.

Livssmerte over flere generasjoner

Filmer, som «Familiebildet«, tror jeg kan være med på å gi en felles forståelse for hva livssmerte over flere generasjoner, kan gjøre med en familie.

Det jeg kan si er at det er noen av mine slektninger som ikke akkurat kan sies å ha vært «bofast», mens andre igjen har vært det. Jeg selv er kan hende den som har flyttet flest ganger. Noen av gangene jeg har flyttet i panikk, fordi jeg har følt at jeg har måttet rømme.

Evakueringen har satt spor for alltid (NRK 28.10.2014) Litt fra saken:

«– Mange har tatt skade av evakueringa

Per Fugelli mener nasjonen Norge, gjennom å underslå krigshistorien i Finnmark, har vært med på å unnlate å behandle en hel landsdels traume.

– Disse ekstreme påkjenningene folk måtte tåle da er det vanskelig for oss bortskjemte folk i dag å fatte. Men det er klart det har skadet mange i Finnmark og satt spor på livstid. Men det har og vært med på å gjøre Finnmarkinger til tøffe folk, sier Fugelli.

Som lege i Porsanger mener han å ha sett at de samme opplevelsene har gjort folk i Finnmark sterke. Han tror ikke det hadde vært noen løsning sende en rekke krisepsykologer nordover rett etter krigen. Til det var de for opptatt med gjenoppbygging, sier han.

– Jeg tror jo fortsatt at helsetjenesten i Finnmark bør ha antennene ute på en mer følsom måte enn det vi har hatt, i forhold til hva folk kan slite med. Ikke bare krigsgenerasjonen men også generasjoner etter. I tillegg burde landet for øvrig benytte anledningen til å rette en takk til Finnmarkingene, sier Fugelli.»

I tillegg til Finnmark, gjaldt evakueringen under 2. verdenskrig også Nord-Troms, og tyskerne brant så å si alle hus og fjøs til og med i Kåfjord Kommune i Nord-Troms. Min farsfamilie bodde i Loppa i Finnmark og min morsfamilie bodde i Nordreisa i Nord-Troms. Begge hadde derfor krigs- og evakueringserfaringene med seg.

Flytting

I en alder av 16 år hadde jeg flyttet seks-sju ganger. Fra Nord til Sør i landet. Fra foreldre til besteforeldre, litt fram og tilbake på begge sider, fra besteforeldre til pleieforeldre, fra pleieforeldre til min biologiske mor. Fra min biologiske mor til «mitt eget» da jeg var 16 år. Kanskje er det ikke antallet ganger jeg hadde flyttet til jeg var 16 år, men «bytte av omsorgspersoner» som skapte størst uro for meg. Brutte relasjoner fikk jeg tidlig inn, av å bli plassert og omplassert som barn.

For ca 10 år siden regnet jeg ut at jeg alt i alt hadde flyttet 40 ganger. De 10 siste årene har jeg også har flyttet noen ganger. Av og til av helt fornuftige grunner, som f eks for å studere eller i håp om å få fast jobb. Andre ganger har jeg mer eller mindre rømt fordi jeg har følt meg trykt inni et hjørne i «nære relasjoner». Frihetstrangen min er større enn stor, og jeg kan lett føle meg inneklemt.

Frihet

Frihet er vel det ordet som er viktigst for meg. En av grunnene til at jeg har flyttet har vært for å frigjøre meg fra «nære relasjoner». Men det kan bli ufritt å måtte rømme. Jeg forstår at mye av det jeg bærer på i ryggsekken min av traumeerfaringer kan tilskrives historiske traumer, flergenerasjonelle traumer og relasjonelle traumer. Alle detaljer om min egen historie er, av etiske grunner, ikke publisert noen steder fordi den er viklet inn i mine foreldres og besteforeldres historie.

Hele mennesket?

Hele mennesket skal bli forstått, sett, lyttet til og respektert? Det er noe jeg selv må strekke meg etter i møte med andre, men som jeg ikke alltid er i stand til. Siden jeg selv ikke er i stand til det, hvordan kan jeg da fordømme andre personer som heller ikke greier det? Det er noe felles menneskelig som vi må hjelpe hverandre med å få til. Vi må alle gjøre så godt vi kan… strekke oss mot å bli bedre til å forstå, se, lytte til og respektere andre. Menneskehjelperne i psykisk helsevern har trange kår, og så lenge kårene er trange vil krenkelseskulturen fortsette. Det er gode enkeltmennesker som jobber i psykisk helsevern, og jeg håper de får større og større rom for å gi hjelp som ikke krenker. Tvangsregimet påfører nye traumer og retraumatiserer, og Merete Nesset fortalte om noen av sine rystende erfaringer på LDOs seminar 13. desember 2017. Det er behov for et sted for de som har blitt skadet av psykiatriens tvangsbehandling. Hun sier det så slående i en samtale etter at videoen var lagt ut på Facebook i gruppa for organisasjonen Hvite Ørn:

«Vi som er traumatiserte av psykiatrisk tvangs»behandling» (eller i det minste har vonde erfaringer fra psykiatriske sykehus), søker oss ikke uten videre tilbake inn i løvens hule. Det er ikke nok at den medikamentfrie posten ligger et annet sted på samme sykehus. Slike avdelinger burde vært lokalisert helt andre steder, langt fra dårlige minner og mareritt. Som jeg sa i innlegget mitt: Vi sender ikke skadde krigsveteraner tilbake til krigen i Afganistan og kaller det eksponeringsterapi. Det skulle tatt seg ut. Men hvor skal psykiatriveteranpasientene dra? Det er på tide noen oppretter et eget behandlingssted dedikert til psykiatriskadde; både pasienter og pårørende.»

Retraumatisering/traumatiseringen som skjer der vi tror vi kan få hjelp må en dag ta slutt. Granskning av tvangspsykiatrien har blitt avvist. Hvorfor ikke flere krever det, lurer jeg på…

Jeg har hentet fra en nettside noen gode formuleringer som jeg vil dele, og som jeg kan si «amen» til.

• Å erkjenne ting slik det verkeleg var og setje ord på det er første steg på vegen vidare i livet.
• «Tiden leger alle sår» er på ingen måte korrekt. Traumer og store tap må bearbeidast, og terapi er nyttig.
• Å sjå i konstellasjon korleis manglande eller skremmande tilknytning til mor verkar på eit barn er sterk kost. Som pedagog kan eg mykje om tilknytningsteoriane, konstellasjonar bekrefter til fulle at denne først tida i livet vårt er grunnleggjande.
• Perspektivet på fleire generasjonar, traumer og tilknytningsmønster forklarer det ein før i tida så kjekt feia vekk med «sånn har dei alltid vore». Gjennom intensjonskonstellasjonar kan ein få støtte til å bryte gamle mønster. 

Hentet fra Astrid Ersland Sandvik sin nettside Fritt rom http://www.frittrom.no/om-oss/  Mer om IoPT finner du på Traumeterapeutforeningen sin nettside. 

 Redigert 16.12.2017, Siv Helen Rydheim

Her kommer lenker til video og artikler som gjelder Ulike former for traumer som kan påvirke oss. Det finnes flere betegnelser og beskrivelser enn det jeg har tatt med.

-Historiske traumer/Historical trauma

En interessant video på Youtube med grei informasjon om det som kan kalles Historiske traumer fra University of Minnesota

https://www.youtube.com/watch?v=AWmK314NVrs

-Flergenerasjonelle traumer/transgenerational trauma

Det finnes flere som har publisert videoer på Youtube om dette, og jeg har valgt ut et par av dem:

Maya Jacobs-Wallfisch Transgenerational trauma https://www.youtube.com/watch?v=51o_AAlz7Zk&feature=youtu.be

 

Symbiotic trauma and entanglements across generations – Dr Franz Ruppert https://www.youtube.com/watch?v=Urp_72hoV3Q

 

 

–Traumer som erfares utenfor hjemmet, som f eks mobbing, kan få alvorlige følger, og jeg kan anbefale en artikkel av Frode Fredriksen:   Den skadelige effekten av mobbing.

–Komplekse traumer

En video om reguleringsstøtte – Traumefeltets viktigste «terapi»? av Dag Nordanger og Anne Kristine Bergem. RVTS Sør skriver om videoen:

«Ny fengende fagfilm

– Det er usikkert hvor mye av det vi forskere skriver og publiserer som blir lest og kommer tjenestene direkte til nytte. Derfor må vi gå nye veier og våge å forenkle, sier forsker Dag Nordanger som sammen med Anne Kristine Bergem har laget en fengende, morsom og dypt seriøs video om aktivering og samregulering.»

https://www.youtube.com/watch?v=hiOgpLjNcTA&feature=youtu.be

 

–Barndomstraumer/tidlige traumer  En sak på Hjelp-til-hjelp der psykolog Dag Nordanger forklarer hvordan barnehjernen fungerer. Hvordan traumer former barnehjernen.

 

Ellers driver jeg selv en Facebookgruppe med navnet «Komplekse traumer – forskning«. Det er en åpen gruppe. Velkommen innom!

Å forstå traumer og hvordan de påvirker oss

En jeg har lyttet mye til er Dr. Gabor Maté, og anbefaler han på det varmeste. Han snakker om avhengighet. Det kan være ulike former for avhengighet.

The power of addiction – En TED-talk av Dr. Gabor Maté.

https://www.youtube.com/watch?v=66cYcSak6nE&feature=youtu.be

Understanding Trauma: How Stress and Trauma Cause Chronic Pain, Anxiety, Depression, & PTSD     http://www.wellnessandperformance.com

En innføring i hvordan Traumer påvirker oss. Terapien som omtales til slutt har jeg ingen peiling på.

Unge arver fortsatt krigstraumer

Det kan du lese om i sak som ble publiset 70 år etter evakueringen under 2. verdenskrig. https://www.nrk.no/troms/_-unge-arver-fortsatt-krigstraumer-70-ar-etter-evakueringa-1.12010788

Vonde barndomsopplevelser fulgte med til neste generasjon. Fra forskning.no:

«Under andre verdenskrig ble finske barn sendt til fosterhjem i Sverige. Det sliter etterkommerne deres fortsatt med i dag.

Tanken var god. Med vanskelig levekår i et krigsherjet land, og en truende russisk invasjon, valgte mange finske foreldre å sende barna sine ut av landet. 70 000 barn under 12 år reiste til fosterhjem, hovedsakelig i Sverige.

I ettertid har det vist seg at flyttingen ga varige spor hos mange av barna.»

 

Hele mennesket

Det finnes forskere som ser på hele menneske, både soma og psyke. En sak jeg synes er viktig i den sammenhengen ble publisert i 2011. Den er skrevet at Linn Getz, Anna Luise Kirkengen og Elling Ulvestad. Menneskets biologi – mettet med erfaring

Anna Luise Kirengen er en pioner i Norge m h t å forske på disse sammenhengene. Hennes forskning har bl a resultert i boka «Hvordan krenkede barn blir syke voksne«. Tredje utgave ga hun ut sammen med Ane Brandtzæg Næss.

En personlig fortelling om hva seksuelle overgrep kan føre til.

Johnny Thorsen forteller om skam og ulike sider ved etterdønningene av overgrepene fra han var barn, ungdom og voksen, og han forteller om at etter mange år fikk god hjelp. https://www.nrk.no/sorlandet/xl/forradt-av-kroppen-1.13135596

 

Institutt for traumearbeid A/S arrangerer to dager i Oslo 24-25 november 2017 der Franz Ruppert og Gabor Maté skal bidra med kunnskap og erfaringer m h t traumearbeid og forskning.

Correlation of Trauma, Health and Illness

Les mer via: https://www.iopt.no/2-days-in-oslo/

 

Hva med dagens flyktninger, som flykter fra krig og terror?

I lys av min egen familiehistorie, har jeg også en viss forståelse for dagens krigs- og terrorflyktninger. De bærer også på en livssmerte som for mange er nesten uutholdelig. Hvordan møter vi dem?

Andre krigsrelaterte saker

Fakta fra en sak på forskning.no:

«Posttraumatisk stresstilstand

Posttraumatisk stresstilstand, eller PTSD (Post-Traumatic Stress Disorder), er en psykisk lidelse som kan opptre etter å ha vært vitne til eller selv deltatt i livstruende hendelser som krigshandlinger, tortur, voldtekt, overfall, ulykker, naturkatastrofer, brann, terroristangrep eller ran.

Når man lider av PTSD, gjenopplever man den traumatiske hendelsen og frykter hele tiden at det vil skje igjen.

For noen kan det innebære at de blir minnet om hendelsen når de opplever noe lignende. For eksempel kan fargen rød, selv på en rød sommerkjole, minne en PTSD-rammet om blod.

For noen er det en forsvarsmekanisme å unngå bestemte steder, personer eller handlinger. Kilde: Zahava Solomon»